Landslagspausa er over, og Premier League er endelig tilbake. Manchester City og Liverpool ruller over all motstand, mens Manchester United tar et skritt tilbake igjen. Tottenham sprudler, mens Chelsea har all grunn til å være forbanna på David Luiz. Dilly Ding Dilly Dong er tilbake i Premier League, og Philip Billing vant kampen om millimeterne. Glenn Murray menger seg med stjernene på toppscorerlista, mens stakkars Jefferson Lerma leverte en avslutning av ypperste klasse – i feil ende av banen. Her er min oppsummering av fotballhelga:

Ranieri fikk en hektisk start på livet som Fulham-manager. Ingen forventer at han skal snu skuta med et trylleslag, eller at Fulham plutselig skal forvandles fra kaos til perfeksjon. Men kampen mot Southampton var et lite skritt i riktig retning. I en heseblesende kamp vant de til slutt 3-2, og etter tre måneder uten seier kunne Fulham-supporterne endelig feire. De ligger fortsatt sist på tabellen, men det er så jevnt i bunn at veien opp fra nedrykksplass er overkommelig. Dilly ding, dilly dong. Huddersfield kan takke Aaron Mooy og Philip Billing for at de får minst en uke over streken. For første gang siden februar scora de mer enn ett mål i en seriekamp, og det var selvfølgelig Mooy som sto for begge to. I andre enden av banen leverte Billing en av sesongens beste redninger. Alle var sikre på at Wolverhampton hadde utlikna, men et sterkt stykke dansk akrobatikk på streken gjorde susen for Huddersfield. Millimeter før hele ballen var over streken, klarte Billing og fiske den ut igjen.

Av og til er noen millimeter nok. (Foto: Scanpix)

Leicesters Golden Boy James Maddison klarte å pådra seg to gule kort i løpet av to minutter, og ble utvist før det hadde gått en halvtime. Da hadde Glenn Murray allerede gitt Brighton ledelsen. 35-åringen er ikke akkurat Premier Leagues mest elegante spiller, men han er enormt viktig for The Seagulls. Målet mot Leicester var hans sjuende for sesongen. Det betyr at han har like mange seriemål som Raheem Sterling, Eden Hazard, Harry Kane og Mohamed Salah. Denne gangen var det imidlertid ikke nok til å hente tre poeng. Leicester og Jamie Vardy slo tilbake, og sikret poengdeling i Brighton.

Manchester City og Liverpool herjer videre, og vant uten store problemer. Trent Alexander-Arnold viste oss at han fortsatt kan score på frispark, og fortsetter å spille seg inn i Liverpool-supporternes hjerter. På London Stadium var West Ham sjanseløse mot et City som stort sett fikk gjøre som de ville i boksen til Fabianski. Det er fascinerende å se Manchester City angripe. Det ser så ekstremt enkelt ut, men det er så godt som umulig å stoppe. Manchester United fortsetter på sin side sesongens trend med å ta et skritt fram for å så ta to skritt tilbake igjen. Etter flere gode resultater før landslagspausa, var de fryktelig tamme mot Crystal Palace. Intensiteten var borte, og det var lite flyt offensivt. 

“Du ser dem bare gli forbi” var mitt indre soundtrack da David Luiz skulle prøve å stoppe Son. (Foto: Scanpix)

I London-derbyet hadde endelig Pochettino den gode gamle gjengen samla igjen. Dele Alli, Eriksen, Kane og Son lekte seg med Sarris gutter. David Luiz ga en oppvisning i hvordan man IKKE skal forsvare eget mål i en toppkamp. Han ble rundlurt av Son, og oppførte seg direkte pinlig da Harry Kane satte inn 2-0. Kane dro til fra distanse, og Luiz sto perfekt plassert for å blokkere skuddet. Det skulle aldri blitt farlig. Men i stedet for å blokkere skuddet, valgte Luiz av en eller anna uforståelig grunn å trekke seg unna. Man kan selvsagt kritisere Kepa for å være altfor passiv, men det målet er først og fremst Luiz sin feil. Du spiller i et London-derby og ligger under 0-1. Da trekker du deg ikke unna på den måten. Enten er det feigt, eller så har han totalt mista fokus. Begge deler er skandale. Chelsea klarte heller aldri å finne svaret på gåten Moussa Sissoko, og dermed måtte Sarri innse at sesongens første tap var et faktum.

Rundens øyeblikk

Arsenal feirer – Lerma fortviler (Foto: Scanpix)

Det var mye å velge i denne runden. Blant røde kort, nydelige frisparkmål, feigt forsvarsspill og redning på strek er det likevel én mann som stikker seg ut. Og det er stakkars Jefferson Lerma. Bournemouths dyreste signering noensinne. Sterk, hardtarbeidene og kompromissløs. Men også ekstremt uheldig. Colombianeren kommer nok ikke til å glemme kampen mot Arsenal med det første.

Bournemouth er et herlig offensivt lag. Uansett hvem de møter, gyver de løs på kampen med enorm energi og entusiasme. De parkerer aldri bussen. De går for seier, hver gang. Dette var også tilfellet mot Arsenal, men allerede etter en halvtime lå ballen i nettet bak Begovic. Jefferson Lerma lå utstrakt på gresset i dyp fortvilelse. Han hadde akkurat scora et av sesongens vakreste mål. I eget nett.

Iwobi fant Sead Kolašinac på løp inn fra venstre, og bosnieren slo ballen rett inn foran mål. Lerma var som vanlig på plass, klar til å ofre seg for laget. Han kasta seg inn for å avskjære innlegget, men det som skulle være en klarering ble i stedet en perfekt avslutning. Ball og fot møttes i akkurat riktig øyeblikk, og Begovic var sjanseløs. Det var en avslutning de fleste spisser vil misunne Lerma.

Et kvarter tidligere hadde David Brooks fått et mål feilaktig annullert for offside. Bournemouth hadde definitivt ikke marginene på sin side. Det hjalp ikke at Joshua King serverte en nydelig scoring rett før pause. Det hjalp heller ikke at Lerma var centimeter unna å gjør opp for seg i det 85. minutt, med et skudd i stolpen.
Arsenal vant 2-1, og Lerma kommer garantert til å ha mareritt om drømmescoringen sin i lang tid framover.

Det engelske ordet assassin er i utgangspunktet uhyggelig. For hvem vil egentlig kalles en snikmorder?

Jo, for fotballspillere – nærmere bestemt spisser – er dette blant de fineste betegnelsene man kan få. Snikmorderen er han som slår til foran mål når du minst aner det.

I 1993 ble to slike født på hver sin side av kloden.

Harry Kane kom til verden i Øst-London. Han var ingen barnestjerne, og ble løslatt av Arsenal tidlig i tenårene. Ikke før han var 22 år spilte han seg til fast plass på sitt kjære Tottenham. Det vil si han scoret seg til fast plass. Siden har han skutt lag sønder og sammen og fått en stor plass i alle Spurs-hjerter.

Mauro Icardi så dagens lys i Rosario, hjembyen til en viss Lionel Messi. I likhet med Messi fant Icardi til slutt veien til Barcelona som ung. Lederne for datidens desidert mest berømte ungdomsakademi hadde nemlig hørt om en gutt som pleide å score rundt 80 mål per sesong for et guttelag på Kanariøyene. Icardi fikk det aldri til å stemme helt i Barcelona, og dro videre til Italia og Sampdoria. Der slo han ut i full blomst, og ble for fem år siden hentet av storklubben Inter.

Mauro Icardi utliknet til 1-1 mot Tottenham på San Siro. Inter vant til slutt 2-1. (Foto: NTB/Scanpix)

Målproduksjonen har vært høy og konstant, og argentineren er nå blant de mest fryktede og ettertraktede spissene i Europa. Han spiller som regel alene på topp – en rolle som kan kreve mye. Men det som skiller Icardi fra andre moderne angrepsspillere, er at han knapt gjør annet enn å putte ballen bak keeper.

Den uhyre viktige volleyen hjemme mot Tottenham i september var én av kun 15 involveringer med ballen i hele den kampen. Utligningsmålet hans i det 87. spilleminutt mot Barcelona for tre uker siden kom med hans trettende involvering. Da han ble matchvinner og dermed den store helten i derbyet mot Milan holdt det med 20 berøringer på ballen. Ingen kler tittelen snikmorder bedre enn Mauro Icardi. Han er borte, skyter, treffer og forsvinner igjen.

Harry Kane er riktignok ikke langt unna. De har omtrent samme målsnitt, men Kane er borti ballen dobbelt så ofte som Icardi. Da jeg møtte engelskmannen for halvannet år siden, sa han at han ønsker å bli best i verden og vinne Ballon d’Or. Kanskje er det i forsøket på å utvikle seg til en mer komplett spiller, og ikke bare ha stempelet målscorer, at han nå ikke er like skuddkåt som for et par sesonger siden. Det som uansett er sikkert er at han aldri kommer til å slutte å score mål. Som han har gjort i nøkkelkampene for England og Tottenham den siste drøye uka.

Harry Kane feirer sitt mål mot Chelsea i helgen. (Foto: NTB/Scanpix)

Nå venter en enda viktigere kamp for Kane. Det er nemlig vinn eller forsvinn i Champions League. På motsatt banehalvdel står Mauro Icardi.

Trolig kommer ingen av dem noensinne til å bli ansett som verdens beste spiller. Men de er spesialister på det viktigste i fotball; å sette ballen mellom stengene. Dersom vi ser bort ifra Messi og Ronaldo, kommer jeg ikke på noen jeg heller ville hatt foran mål enn Kane og Icardi.

Vi snakker om dem før avspark på Wembley. Underveis i kampen er det ikke disse to man legger best merke til. Men forsvarsspillerne må for alt i verden ikke ta øynene vekk fra dem.

For da sniker de seg fram, slår til og stikker av med Champions League-drømmen.

For fjerde gang siden i sommer har jeg rangert de beste klubblagene i Europa.

Hensikten med dette er å vurdere styrkeforholdet mellom kanonene på tvers av land og ligaer. Jeg fryktet at det ville bli få forandringer fra måned til måned, men svingningene har vært store.

Når vi skriver 1. desember er det jevnt både når det gjelder kvalitet og form. Kun to lag i topp ti står på stedet hvil siden forrige liste, og førsteplassen er endret …

15. Lyon (Ny)
14. Bayern München
13. Chelsea
12. Arsenal
11. Sevilla

10. Napoli

Unødvendige poengtap har man ikke råd til hvis man skal ha noen sjanse mot Juventus i Serie A. 0-0 hjemme mot tabelljumbo Chievo var et kraftig skudd for baugen i en veldig fin høst. I Champions League har vi sett toppnivået til Napoli flere ganger. Kommer de seg opp dit så har de gode sjanser til å eliminere Liverpool i den helt avgjørende kampen på Anfield 11. desember.

Plassering forrige gang: 7

9. Tottenham

Med medgang kommer forventninger. Derfor var det mange som var veldig skuffet og trodde at Tottenham var skikkelig ille ute etter tre strake tap i september. Men selv med en lang skadeliste og et tøft kampprogram har de fått sesongen på rett kjøl igjen. Sterke seirer mot Chelsea og Inter den siste uka sender Spurs inn i topp ti igjen.

Plassering forrige gang: 13

Christian Eriksens mål sørget for at Champions League-drømmen lever for Spurs. (Foto: Scanpix/NTB)

8. Liverpool

I Premier League har Liverpool vært særdeles solide. Der har de hatt sin beste sesongstart på 28 år – mye fordi de kun har sluppet inn fem mål. Likevel faller de på denne rangeringen. Problemet er nemlig at de på fem kamper i Champions League har sluppet inn syv.  Mot Napoli hadde de ingen skudd på mål, i Beograd ble det sesongverste til nå, og i Paris fikk de betale for en svak førsteomgang.  Så får desember vise om de fortsatt er med å fighte om skikkelig sølvtøy hjemme og i Europa til våren.

Plassering forrige gang: 5

7. Real Madrid

Krise eller ikke krise? Det er spørsmålet for giganten som de siste sesongene har abonnert på Champions League-trofeer. Etter en god start for manager Solari kom et sjokkerende 3-0-tap for bittelille Eibar. Plutselig så de ut til å være i fritt fall igjen. I forsvaret er det mye rot, midtbanen får det ikke til å stemme og angrepsspillerne klarer absolutt ikke å tette hullet etter Cristiano Ronaldo. Likevel er de faktisk bare fem poeng bak Barcelona på tabellen.

Plassering forrige gang: 4

6. Borussia Dortmund

Medgangen bare fortsetter for høstens gledeligste overraskelse i Europa. Det unge laget har enda ikke tapt i ligaen, og er nå ni poeng foran Bayern München. Dersom man planlegger en fotballtur denne sesongen er gigantiske Westfalenstadion i Dortmund å anbefale. Stemningen er fantastisk og målene renner inn. I skrivende stund er laget til Lucien Favre klare favoritter til å vinne Bundesliga.

Plassering forrige gang: 6

Borussia-spillerne mottar hyllest etter seieren over Bayern München. (Foto: Scanpix/NTB)

5. Paris St. Germain

I år og dag har vi ventet på at stjernegalleriet skal se ut som et lag. Kampen mot Liverpool var et tydelig bevis på at PSG også kan kjempe seg til fine resultater i Europa. Tiden får vise om det var et engangstilfelle. De løp og fightet som aldri før, og feiret taklinger som om det var scoringer. I tillegg er Neymar og Mbappé i ferd med å prikke toppformen. Dermed gjør de et byks på rankingen.

Plassering forrige gang: 10

4. Atletico Madrid 

Kanskje Diego Simeones lag trengte 4-0-smellen mot Borussia Dortmund. Siden har de nemlig ikke tapt. Det ble revansje mot Dortmund, og i jevne La Liga er de nære tabelltoppen. Hjemmekampen mot Barcelona var nesten av aller beste vonde Atletico-merke. Diego Costa scoret sitt første ligamål siden februar, men Ousmane Dembélé sørget for 1-1 like før slutt. Akkurat nå ser de røde og hvite ut til å bli Barcelonas tøffeste utfordrer til seriemesterskapet.

Plassering forrige gang: 9

3. Juventus

Maskineri. Bortsett fra det lille arbeidsuhellet mot Manchester United har Juventus har en vanvittig god sesong. De har holdt nullen i ti av 18 kamper, Miralem Pjanic har blitt en av Europas beste playmakere og Cristiano Ronaldo har sklidd inn i spillergruppa som et såpestykke. Dette er et lag ingen ønsker å møte i sluttspillet av Champions League.

Plassering forrige gang: 3

Cristiano Ronaldo har i overraskende tatt Serie A med storm. (Foto: Scanpix/NTB)

2. Barcelona

Det er ikke lett å forstå seg på denne utgaven av Barcelona. De har slått Real Madrid 5-1 og Tottenham 4-2, men også tapt for Leganés og Real Betis. Luker de bort småfeil og slurv er ingen lag bedre. Mye skyldes selvsagt Lionel Messi. Denne helgen deles Ballon d’Or ut, trolig til en annen spiller enn argentineren. Det gir ingen mening.

Plassering forrige gang: 1

1. Manchester City

Verdens beste fotballag akkurat nå. Det skal litt til å følge forrige sesong, men om noe har City vært enda bedre i denne. Hyllesten av Aymeric Laporte i forrige rangering var ingen jinx. Han må kunne sies å ha vært en av bransjens fem beste midtstopperne denne høsten. Raheem Sterling er på samme nivå som Mohamed Salah var forrige sesong. Så skal det bli spennende å se om han får like stor anerkjennelse hvis han holder dagens form vedlike gjennom vinteren.

Plassering forrige gang: 2

Raheem Sterling har aldri vært bedre. (Foto: Scanpix/NTB)

Han er kompis med Maurizio Sarri og har nærmest utført mirakler med Bournemouth. Selv om han akkurat fylte 41 år, har han allerede rukket å lede The Cherries hele veien fra League Two til Premier League. Han har flere ganger blitt kobla til ulike toppjobber, men enn så lenge har båndene mellom Eddie Howe og Bournemouth vært sterke nok til å holde ham på sørkysten. På bittelille Vitality Stadium har han bygd sitt beskjedne kongerike. Både Eddie Howe og Bournemouth forbløffer, begeistrer og inspirerer. Alt takket være supportere som alltid har vært der når klubben trengte dem mest. 

Høsten 2004 sendte Bournemouth-sjef Peter Phillips ut en bønn om hjelp til supporterne. Klubben hadde en ekstremt anstrengt økonomi, og supporterne hadde flere ganger hjulpet til med å betale utgiftene for spillere som var henta inn på lån. Nå gjaldt det noe enda større. Bournemouth trengte hjelp til å hente tilbake en gammel helt på permanent basis. Eddie Howe hadde forlatt klubben to år tidligere for å prøve seg i Portsmouth, men oppholdet der hadde vært prega av alvorlige skader. Nå var han tilbake i Bournemouth på lån, og hadde sklidd rett inn igjen i laget. “Eddieshare” så dagens lys, og supporterne samlet inn nok penger til å hente midtstopperen hjem. Det ble et vendepunkt for den lille klubben. Supporterne kunne umulig vite at Eddieshare var starten på et eventyr ingen av dem en gang turte å drømme om. Men Eddie Howe har betalt dem tilbake til gangs.

Historien om Eddie Howe og Bournemouth er historien om en klubb og en mann som er i Premier League på tross av at alle odds tilsa at det ikke skulle være mulig. Da Eddie Howe kom tilbake til Bournemouth i 2004, spilte klubben i League One. Vinteren 2008 hadde Bournemouth så store økonomiske problemer at klubben ble satt under administrasjon. Klubben sto i reell fare for å bli oppløst, men ble reddet i siste sekund. De fikk poengstraff, og rykka ned til League Two. De økonomiske problemene fortsatte, og i 2008/2009-sesongen fikk de en poengstraff på hele 17 poeng. I desember 2008 fikk Jimmy Quinn sparken som trener, og Eddie Howe fikk jobben midlertidig. Han hadde lagt opp som spiller på grunn av en kneskade i 2007, men jobba som trener i ungdomsakademiet til Bournemouth.

Kaptein Simon Francis er en av dem som har vært i Bournemouth helt siden de spilte i League One. Bournemouths vei oppover i ligasystemet hadde aldri vært mulig uten Eddie Howe. ( Foto: Scanpix)

Howe var bare 31 år gammel, men kjente klubben inn og ut. Allerede i januar 2009 bestemte Bournemouth seg for å gi ham jobben på permanent basis. Det viste seg at den purunge treneren var voksen nok for jobben. På mirakuløst vis klarte Eddie Howe å redde Bournemouth fra nedrykk, på tross av poengstraffen. Eventyret var i gang. Sesongen etter ledet han Bournemouth rett fra nedrykksstrid til opprykk. Klubben hadde fortsatt for mye gjeld, og var pålagt en overgangsembargo som gjorde troppen enormt sårbar. I en periode fikk de kun lov til å hente spillere i helt ekstraordinære krisesituasjoner, og da kun på lån. Likevel klarte Howe å bygge et lag som hevda seg helt i toppen. Det var åpenbart at Eddie Howe var et trenertalent av de sjeldne. I januar 2011 kom Burnley på banen, og Howe forlot Bournemouth og League One til fordel for Championshipfotball på Turf Moor.

I en fotballverden der lojalitet er mangelvare, var det kanskje ikke så rart at Howe forsvant fra Bournemouth. Men akkurat som da han var spiller, ble bruddet kortvarig. Snaut to år senere var han tilbake hos The Cherries, og gjorde comeback som Bournemouth-trener i oktober 2012. Da lå klubben på nedrykksplass, og hadde kun vunnet én kamp så langt i sesongen. Et halvår senere kunne Eddie Howe og hans mannskap feire nok en utrolig triumf. De hadde sikret seg direkte opprykk til Championship, bare fire år etter at de var på vei til å rykke ned fra League Two. Eddie Howe fikk stadig mer oppmerksomhet, og flere klubber prøvde å sikre seg mannen som etter hvert ble omtalt som Englands “Special One”. De fleste var enige om at Howe var altfor god for Championship. De fikk rett.

I sin første sesong på Englands nivå 2, styrte Bournemouth inn til en imponerende tiende plass. Sesongen etter dro han på studietur til Italia, for å lære av Sarri som da trente nyopprykka Empoli i Serie A. Kanskje var inspirasjon fra Sarri akkurat det Howe trengte. Samme sesong skrev han historie. Han vant Championship, og leda laget hele veien til Englands øverste nivå. For første gang i klubbens lange og tradisjonsrike historie skulle Bournemouth spille i Premier League. Eddie Howe hadde klart å lede klubben hele veien fra League Two til toppen. Og han hadde enda ikke fylt 40. Selv var han tydelig på at det var ham selv som burde være takknemlig:

“Denne klubben var helt nede på knærne for seks år siden. Vi hadde ingenting. En gjeng supportere bidro med penger for å holde klubben i live, og nå kan de høste belønningen. Dette er klubben jeg fulgte som barn, klubben som ga meg muligheten både som spiller og som trener. Det burde ikke være de som takker meg, det er jeg som bør takke dem.”

Både Eddie Howe og assistenttrener Jason Tindall har tidligere spilt for Bournemouth. (Foto: Scanpix)

Det er lett å være enig med Howe. Bournemouths supportere har flere ganger betalt fra egne lommer for å redde klubben ut av trøbbel. De bidro da klubben trengte penger for å signere Howe i 2004, akkurat som de hadde bidratt sju år tidligere. I 1997 var Bournemouth blakke som kirkerotter, og hadde enorme mengder gjeld. Mange trodde klubben hadde spilt sin siste kamp. Spillerne hadde fått beskjed om at de ikke fantes penger til å betale dem, men valgte likevel å fortsette å spille. Sammen med lokalavisa gjorde de et siste forsøk på å redde klubben. Over 2000 supportere møtte opp på et folkemøte, og ved hjelp av loddsalg og innsamlingsbøsser klarte de å redde klubben i sitt hjerte. I 1997 var Eddie Howe en av spillerne som så supporterne samle inn penger for å redde klubben. Det samme gjaldt assistenten hans Steve Fletcher. Howes trofaste assistenttrener Jason Tindall ble henta til Bournemouth i 1998, og var en av de første signeringene som ble gjort takket være supporterfondet som ble oppretta. Disse gutta vet hva klubben betyr for supporterne. De har vært med hele veien fra innsamlingsbøsser til Premier League.

2. desember 2008 spilte Bournemouth 3-3 mot Luton Town. I dag reiser de til Etihad for å møte Pep Guardiola og de regjerende mesterne. På 10 år har Eddie Howe forvandla Bournemouth fra en bunnklubb i League Two til en klubb på øverste halvdel av Premier League. Denne høsten har flere spekulert i om Eddie Howe kanskje burde flytte til Manchester på permanent basis. Mange mener han ville være den perfekte mannen for å erstatte Mourinho. Men enn så lenge kan Bournemouth fortsette å nyte fruktene av at de for ti år siden satsa på en ung midstopper som nettopp hadde lagt opp. Eddie Howe er fortsatt deres.

STIL OG SMIL: Prinsesse Astrid bærer sin oldemor dronning Alexandras turkissmykker med stolthet – og sikker sans for stil og effekt. Her ved en stor gallamiddag hos Lord Mayor of London i 2005.. Og som en vakker og gjennomtenkt gest , bærer hun sine britiske arvesmykker. (JP)

Prinsesse Astrid elsker månedens smykkesten.

Etter at jeg her på siden begynte å vise kongelige juveler med månedens spesielle “birthstone”, får jeg stadig spørsmål fra dere lesere der ute om hvilke edelstener som “tilhører” de ulike måneder…

Nå skriver vi desember – en måned det internasjonale gullsmed-lauget faktisk har tildelt hele tre forskjellige  såkalte “birthstones”: turkisen, tanzanitten og zirkonen.

Jeg skal i dag konsentrere med om et stort glitrende smykkesett med turkiser i vår egen kongefamilies eie.

Og som vi fortsatt ser flere ganger hvert år  – når de  utsøkte juvelene bli  båret ved de store gallamiddagene på  Slottet i Oslo.

GALLAMIDDAG PÅ SLOTTET: Prinsesse Astrid bar sist turkisene ved kongeparets middag for stortingsrepresentantene i  2016, da hun kom arm i arm med  nevøen kronprins Haakon.  Legg merke til at prinsessen tappert bærer et korsett utenpå kjolen pga brist i ryggen.  (ntb)

Det store garnityret består av stort diadem med tilhørende øresmykker, tre ulike halskjeder og flere brosjer.
Og diademet er faklisk en såkalt “coronet”, dvs at det går i en sluttet ring rundt hodet.

Det er prinsesse Astrid fru Ferner som i dag disponerer alle disse turkis-smykkene , men juvelene tilhører kongehuset ved den regjerende monark..

De utsøkte turkissmykkene tilhørte ifølge prinsessen selv , opprinnelig hennes oldemor, danskfødte dronning Alexandra av Storbritannia , som testamenterte dem til sin datter dronning Maud av Norge ved sin død i 1925.

Dronning Maud bar ofte juvelene ved store anledninger her hjemme på 20-  og  30-tallet , blant annet ved festlighetene i forbindelse med det store kronprinsbryllupet i Oslo i 1929.

MATCHER TURKISENE : I årenes løp har prinsesse Astrid brukt turkisene til utallige aftenkjoler – men mange av dem er tydelig valgt for å passe til nettopp disse juvelene. (ntb)

Maud hadde juvelene med seg til Storbritannia, da hun i 1938 helt uventet gikk bort under et operativt inngrep i London.
Og de verdifulle smykkene ble faktisk liggende i et hvelv hos den britiske kongefamilien til etter andre verdenskrig, da de ble hentet hjem til Norge av kong Haakon og daværende kronprins Olav.

Dronning Mauds eneste svigerdatter, kronprinsesse Märtha,  bar imidlertid aldri det store diademet.
Märtha  gikk jo som vi vet bort allerede i 1954 – mer enn tre år før ektemannen Olav ble Norges nye konge!

Det ble senere bestemt at prinsesse Astrid skulle ha råderett over sin farmors turkiser – og disponere dem livet ut.

En oppgave kong Haralds yngste søster har gjort – og stadig gjør – med bravur og med tydelig stolthet!
Og med sin aldri sviktende sans for stil og effekt!

KOMMENTERTE JUVELENE: Når v2s kongehusekspert Kjell Arne Totland  kommenterer den kongelige inngangsprosesjonen ved gallamiddagene på Slottett, snakker han ofte  om Astrids turkissmykker , som er arv etter dronning Maud og hennes mor dronning Alexandra. (tv2)

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til meg på mail                                    kjt@tv2.no

Følg meg også på twitter                            @tv2KjellArne

Med jevne mellomrom dukker det opp personer i fotballen som flytter grenser. Johann Cruyff var en slik, Diego Maradona en annen. Lionel Messi har også løftet dette vidundelige spillet opp på et nytt nivå.

Noen managere har også satt slike spor etter seg. Arsène Wenger tok Arsenal gjennom en hel sesong uten å tape i ligaen. José Mourinho avløste franskmannen og satte en ny standard med Chelsea i årene som fulgte. Sir Alex Fergusons meritter taler for seg, og nå er det Pep Guardiola som legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett.

Å forsvare et ligamesterskap har vist seg nesten umulig i Premier League. Det er 10 år siden Manchester United som siste lag maktet dette kunststykket. Da gjør det inntrykk å se de regjerende mesterne plukke 38 poeng på de 14 første kampene i den nye sesongen. Ambisjonen er åpenbart å slette sin egen rekord fra mai, der Manchester City sto igjen som suveren ener med 100 av 114 mulige poeng.

– Pep Guardiola legger lista på høyder vi tidligere aldri har sett. Foto: Scanpix

To spørsmål meldte seg etter Pep Guardiolas første PL-trofé:

1. Kan Manchester City levere på samme, skyhøye nivå denne sesongen?
2. Hva gjør konkurrentene for å tette luka opp til Pep´s mannskap?

Svaret på det første virker å være et rungende ja!

Så la oss se på spørsmål to.

Før helgens vanvittige derby-søndag der Citys utfordrere skal ut i tøffe lokaloppgjør, ligger et ubeseiret Liverpool 5 poeng bak (én kamp mindre spilt), og Tottenham på 3. plass har 8 poeng opp til City.

Det betyr at kampen om ligatittelen på ingen måte er avgjort. Det betyr også at laget som til slutt må gi tapt sannsynligvis vil smadre poengsummen til beste toer i Premier Leagues historie. Liverpool ligger an til 99 poeng i øyeblikket – det er 10 poeng mer enn Manchester United tok i 2011-2012 sesongen, da de tapte ligagullet til byrivalen med minst mulig margin. Liverpool (2008/09) og Tottenham (2016/17) har begge endt på 86 poeng og 50-60 plussmål uten å kunne kalle seg mester. Men skulle denne sesongens toer være oppe og snuse på Manchester Citys magiske 100 poeng fra i vår, kan vi trygt snakke om et vannskille i Premier League-æraen.

I skrivende stund, en tredel inn i sesongen, kan vi slå fast at 5 av de 6 store har levert sterke resultater i PL. Unntaket er selvfølgelig Manchester United. Arsenal og Chelsea holder godt følge med teten til tross for at begge har ny manager. Likevel synes det som om den tøffeste utfordringen for Pep vil komme fra Liverpool og Tottenham – to klubber som har bygd seg opp mot en ligatittel over år, med samme manager og kontinuitet. Klopp og Pochettino har åpenbart tatt inn over seg hva som kreves for å gå til topps, og derfor har vi sett disse to lagene plukke poeng i kamper der spillet har vært alt annet enn imponerende.

Det er en viktig egenskap å vinne på såkalt dårlige dager – problemet er at City ikke ser ut til å ha dårlige dager.

Derfor er det knapt noen som tror at Pep Guardiolas lag kan beseires denne sesongen. De har rett og slett vært for suverene, vunnet borte mot Arsenal og Tottenham. Utspilt Manchester United hjemme og fått med seg poeng fra Anfield i det som for Pep åpenbart er sesongens tøffeste kamp. Dessuten har de spilt det meste av høsten uten sin store spiller fra forrige sesong, Kevin De Bryune. Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd sømløst inn i hans sted, og det er god grunn til å tenke seg Manchester City som de nye “Invincibles”.

– Det er fryktinngytende å se hvordan Bernardo Silva har glidd inn i City-laget. Foto: Scanpix

Liverpool har tettet igjen bak, er mindre attraktive å se i aksjon, mer kyniske i sin tilnærming. Det har vært en helt nødvendig justering, det var 50 baklengsmål som kostet Liverpool ligatittelen i 2013/14 da laget vant 11 kamper på rad og scoret over 100 mål. Klopps lag har sluppet inn bare 5, mye takket være Virgil Van Dijk og Alisson, men også på grunn av et mer forsiktig Liverpool. City har bare 6 baklengs, men det ser ikke ut til å hemme offensiven i Guardiolas lag.
43 mål er et snitt på over 3 pr kamp. Uten spilleren med flest assist i PL forrige sesong!

Sammenligner vi City og Liverpool, er forskjellen først og fremst skrikende på midtbanen. Begge har solide brasilianske keepere, glimrende midtstoppere i Van Dijk og Laporte, gode offensive backer, og en dødelig front-trio. På midten har City Silva/Silva/De Bryune som indreløpere. Liverpool har Milner og Wijnaldum – glimrende når Liverpool skal presse høyt og spille heavy metal fotball – ikke kreative nok når tilnærmingen er annerledes. Skal Liverpool kunne være en utfordrer også når vi kommer til mars/april, må Naby Keita og Fabinho inn og levere som forventet i flere kamper enn tilfellet har vært.

Tottenhams poengfangst denne høsten er imponerende, gitt alle skadene, ingen nye spillere inn i sommer og alt surret rundt den nye hjemmebanen. Det som i utgangspunktet virker som en altfor tynn stall, ser ikke lenger så verst ut. Sissoko har begynt å gjøre seg gjeldende, Foyth har vært kapabel som midtstopper, Lucas Moura var gull verdt tidlig i høst og når Alli, Eriksen, Son, Kane slo ut i full blomst mot Chelsea, fikk vi et bilde på toppnivået til Pochettinos lag. Men nå venter Arsenal etter en knallhard kamp mot Inter onsdag. Guardiola lot et B-preget mannskap ta seg av Bournemouth – Spurs trenger sine beste spillere på Emirates for å få med seg noe. Et uavgjort resultat er sannsynlig, og avstanden opp til City er i så fall 7 poeng.

Både Tottenham og Liverpool kan forsvinne ut av Champions League før jul. Det kan gi et fortrinn vis-a-vis City, men utfordringen er rett og slett å ha kontakt med serielederen når vi kommer til våren. To nøkkeldatoer utpeker seg; Neste helg skal City til Stamford Bridge og 3. januar kommer Liverpool til Etihad. Kommer Pep Guardiola seg helskinnet gjennom de to kampene, taler det meste for en ren parademarsj mot nok en ligatittel – kanskje med enda flere poeng i banken enn de magiske 100 fra forrige sesong. Der ligger listen, så høy er standarden rundt Pep Guardiola at 100 poeng ikke nødvendigvis er nok til å vinne Premier League. Klopp, Pochettino og de andre vet selvfølgelig hva som kreves, så får tiden vise om noen av dem er i stand til å løfte laget sitt til nye høyder. Derby-Sunday vil gi oss en solid pekepinn. Bring it on!

I kveld skapes det historie. For første gang skal Ballon d’Or få en kvinnelig vinner. Drøyt 60 år etter at prisen ble lansert får endelig damene være med på moroa. Det er en historisk kveld, og Norge er representert. En av dem som kjemper om å bli den første kvinnen som noensinne vinner Ballon d’Or er vår egen Ada Hegerberg.

Det er en ren selvfølge at Ada Hegerberg er blant de femten nominerte. 23-åringen har lenge vært selvskreven når de beste av de beste skal listes opp. Sammen med lagkameratene i Lyon dominerer hun europeisk fotball. De har vunnet Champions League tre år på rad, og gjort rent bord hjemme i Frankrike.

Ada Hegerberg er en av de beste målscorerne Norge noensinne har produsert. Målteften er fenomenal, og hun spiller med en intensitet og vilje som nærmest tvinger ballen i mål. Ordet “vinnerskalle” brukes hyppig om norske idrettsutøvere, og få passer den beskrivelsen bedre enn Ada Hegerberg. Kombinasjonen av fysiske ferdigheter, avslutningsteknikk og mental styrke har tatt henne hele veien til verdenstoppen. Siden hun kom til Lyon for fire år siden har hun scora 120 seriemål på 95 kamper. I fjor ble hun toppscorer i Champions League, og satte ny rekord med 15 mål på 9 kamper. Når vi tar med serien og cupen, landa Hegerberg på 53 mål på 33 kamper for Lyon i 2017/18-sesongen. Det er helt elleville tall. Når vi legger til at hun bare er 23 år og fortsatt kan utvikle seg videre, finnes det knapt noen grenser for hvor god hun kan bli.

Ada Hegerberg og Lyon feirer sitt tredje strake Champions League-trofé. (Foto: Scanpix)

Ada Hegerberg er allerede en enorm kilde til inspirasjon for unge spillere. Da jeg begynte å spille fotball som 10-åring, hadde vi få kvinnelige forbilder. Damefotball ble sjeldent omtalt i media, og vi så kvinnelige spillere stort sett bare i mesterskap. Etter OL i Sydney drømte vi om å bli Bente Nordby eller Dagny Mellgren, men klubbfotball var sjeldent et tema. Det var vanskelig å se for seg en karriere som fotballspiller. Det har endra seg med spillere som Ada Hegerberg. Kvinner som er fotballspillere på heltid, og som har Champions League som en del av sin hverdag. Som barn trenger man stjerner å se opp til. Å kunne drømme gir motivasjon og ambisjoner. Det er drømmene som får deg til å legge inn en ekstra treningsøkt selv når regnet høljer ned og det kanskje frister mer å legge seg på sofaen. Ada Hegerberg gir unge norske jenter noe å drømme om. Hun viser at det er mulig. Ei ung jente fra ei lita bygd på Vestlandet kan nå hele veien til Champions League-finale. Jobber du hardt nok og tar vare på de sjansene du får, kan du bli verdens beste.

Sommeren 2016 ble Ada Hegerberg og Cristiano Ronaldo kåra de to beste spillerne i Europa av UEFA. (Foto: Scanpix)

Jeg håper vi får se Hegerberg i landslagsdrakta igjen så fort som mulig. Jeg skal ikke spekulere i hva som egentlig har foregått internt på landslaget. Basert på det Ada Hegerberg selv har sagt, har det for hennes del handla om at planleggingsarbeidet, gjennomføringa og oppfølginga på landslaget ikke har vært god nok. Ada Hegerberg er en vinner, og stiller tydeligvis klare krav om hva som skal til for å kunne vinne. Det mener jeg hun må ha lov til. Hvis det norske landslaget skal hevde seg helt i toppen, må det stilles krav. Spillerne må ha lov til å gi beskjed om hva som fungerer og hva som bør forbedres. Skal du lykkes som fotballspiller på toppnivå, må du ha en solid dose konkurranseinstinkt. Det instinktet som gjør at du er villig til å gjøre alt for å vinne, inkludert å gjøre deg upopulær fordi du sier ifra når ting ikke fungerer. Uansett hva som har skjedd i kulissene, må landslagsledelsen nå gjøre alt de kan for å få Ada Hegerberg tilbake på landslaget. Når vi reiser til VM neste sommer, bør en av verdens aller beste spillere definitivt være med.

I kveld kan Ada Hegerberg bli historisk. En norsk fotballspiller kan bli den aller første kvinnen som vinner Ballon d’Or. Bare det at hun er nominert, er en seier for norsk fotball. Men først og fremst er det en seier for Ada. Hun har gitt alt, hele veien. Hun har grepet hver eneste sjanse hun har fått. Uansett hva som skjer i kveld, føler jeg meg sikker på at hun før eller senere vinner Ballon d’Or. Hun er allerede en superstjerne, og kommer til å skinne sterkere og sterkere i årene som kommer.

I ettermiddag møtes Newcastle og Wolverhampton til dyst på St. James’ Park. Rafa Benítez og Nuno Espírito Santo har begge hatt både oppturer og nedturer så lang i sesongen, og før dagens kamp er det 6 poeng som skiller dem på tabellen. Ser vi på eierne og det spillerommet managerne fikk til å forsterke laget i sommer, er forskjellene langt større. Wolverhampton var blant de mest aktive klubbene på overgangsmarkedet, og brukte netto rundt 55 millioner pund. Newcastle på sin side var en av veldig få klubber som gikk i overskudd på spillersalg denne sommeren.

De fleste har fått med seg eierproblemene i Newcastle. Mike Ashley har lenge vært en kontroversiell eier, og har over lang tid forsøkt å selge klubben. Supporterne har gjentatte ganger protestert mot eieren, og Ashley påstår nå at et salg av klubben nærmer seg. Den uavklarte situasjonen på eiersiden har gjort at Newcastle ikke har vært i nærheten av å bruke like mye penger på spillere som klubbene de konkurrerer med. Rafa Benítez har vært tydelig misfornøyd med at han knapt har hatt penger til å kjøpe spillere. Senest i sommer ga han tydelig uttrykk for at han var bekymra for den kommende sesongen:

“Se på lagene som har rykka opp, på pengene de bruker. Se det hele i sammenheng, og du skjønner hvorfor supporterne bør være bekymra.”

Et av de nyopprykkede lagene som var rause med pengesekken i sommer var Wolverhampton. Der er situasjonen en helt annen enn i Newcastle. Der er ikke penger et problem, og klubben har vært svært aktive på overgangsmarkedet de siste årene. Selv om de skulle spille Premier League for første gang siden 2012, var det store forventninger til Wolves før sesongen. De hadde imponert voldsomt i Championship, med spillere som Diego Jota og Rúben Neves. De er unge, de er portugisere og de er på mange måter symbolet på nye Wolverhampton. Siden de kinesiske eierne i Fosun kjøpte klubben, har de gradvis bygd et lite stykke Portugal i West Midlands.

Rùben Neves feirer scoring mot Everton. (Foto: Scanpix)

Det var mange av oss som ikke skjønte noe som helst da supertalentet Rúben Neves valgte Wolverhampton i fjor sommer. Allerede som 18-åring var han kaptein for Porto i Champions League, og flere storklubber var interessert. Det ga lite mening at et av portugals største talenter ble solgt til en klubb som sesongen før hadde endt på 15. plass i Championship. Det gir kanskje litt mer mening når vi vet at Neves, i likhet med landsmannen Jota, er tilknytta Gestifute, firmaet til superagenten Jorge Mendes. For nettopp forholdet mellom Mendes og Wolves er en evig kilde til heftig debatt.

Wolves-trener Nuno Espírito Santo er den eldste og mest lojale klienten til Mendes. Det var Nuno Espírito Santo som ble Mendes’ vei inn i agentbransjen for drøyt 20 år siden. På den tida var Nuno keeper, og Mendes drev nattklubb. Nuno ba den karismatiske nattklubbeieren om hjelp til å forhandle en overgang til Deportivo La Coruña, og det ble starten på fenomenet Jorge Mendes. Klubbene Nuno Espírito Santo trener, har en tendens til å være klubber som også har et godt forhold til Mendes. Sånn sett er ikke Wolverhampton et unntak. Spørsmålet er hvor tette båndene egentlig er mellom de kinesiske eierne og superagenten.

Mange har mistenkt at Wolverhampton bryter reglene som skal forhindre interessekonflikter der agenter og fotballklubber har for tette bånd. Senest i april i år ble eierstrukturen og Mendes´ rolle undersøkt, men konklusjonen ble da at Wolverhampton ikke brøt reglene. Det er vanskelig å forstå, basert på den informasjonen jeg har sett om forholdet mellom Mendes og de kinesiske eierne. Reglene sier helt tydelig at eiere av fotballklubber ikke kan ha aksjer eller “interesser” i agentselskaper. Agenter har heller ikke lov til å ha “materiell innflytelse” over spillerkjøpene til en klubb.

Jorge Mendes er kanskje mest kjent som agenten til Cristiano Ronaldo. Men han er også en av de mektigste mennene i internasjonal fotball. (Foto: Scanpix)

Det kinesiske selskapet Fosun kjøpte Wolverhampton for to år siden. Dette skjedde kort tid etter at et annet kinesisk selskap, Shanghai Foyo, kjøpte aksjer i Gestifute. Foyo er et av datterselskapene til Fosun. Guo Guangchang er styreleder i Fosun, og er tilfeldigvis også den som eier brorparten av Foyo. Wolverhampton har selv bekrefta at Fosun eier aksjer i Gestifute. Det er vanskelig å forstå hvordan dette ikke er et brudd på reglene, men sannsynligvis handler det om at aksjene i Gestifute ikke er eid direkte av Fosun. 

Det kom ikke som noen overraskelse at Football Leaks også har gitt oss mer informasjon om eierne i Wolverhampton. Vi vet allerede at det pågår en større etterforskning av en rekke overganger der Mendes har vært involvert. Her er fokuset først og fremst mulig skattesnusk, og Wolverhampton og Nuno Espírito Santo skal være blant de som undersøkes. Nå retter Der Spiegel søkelyset på samspillet mellom Fosun og Mendes. Eierne avfeier anklagene, og hevder at Mendes bare er en nær venn og rådgiver. Der Spiegel hevder de sitter på dokumenter som beviser at Mendes er langt mer enn en rådgiver for de kinesiske eierne. Ifølge Der Spiegel har Jeff Shi, styrelederen i Wolverhampton, blant annet sendt følgende epost til en ansatt i Gestifute:

“You always know the reason for the investment of Wolves is mainly because of our bet and trust on Jorge.”
“Jorge can take Wolves as the most reliable partner and agency revenue source for long long time.”

Det ser ikke bra ut. Disse dokumentene tyder på at Mendes har vært tungt involvert, og at planene hele veien har vært at han skal være det. Det er heller ikke bra at Shi antyder at Wolverhampton kan være en sikker inntektskilde for Mendes i framtida. Eiere skal ikke by fram klubben som en pengemaskin for styrtrike agenter. 

Diego Jota feirer det som til slutt ble vinnermålet mot Chelsea 5. desember. (Foto: Scanpix)

Wolverhampton spiller fantastisk underholdende fotball. Spillere som Rúben Neves er en fryd å se i aksjon. Likevel får det hele en vond bismak når vi vet at det som foregår i kulissene kanskje ikke er helt etter boka. Det er problematisk hvis en klubb har eiere som samtidig har aksjer i et av de største agentselskapene i verden. Det er problematisk hvis enkelte klubber får store fordeler på overgangsmarkedet på grunn av altfor tette bånd mellom eier og agent. Det er problematisk hvis en agent kan forhandle om spilleroverganger med en eier som også har aksjer i agentselskapet hans.

Wolverhamptons eiere har planer om å gjøre Wolves til en engelsk storklubb. I høst sa Shi at det langsiktige målet var å bli like gode som Manchester City, helst enda bedre enn dem. Det er et enormt ambisiøst mål for en klubb som rykka ned til Ligue One for fem år siden. Det store spørsmålet er om Wolverhamptons vei mot stjernene faktisk er lovlig, eller om de bryter regler som er innført for å beskytte fotballen fra grove og potensielt ødeleggende interessekonflikter.

Jula nærmer seg, og undrenes tid er ikke forbi. Det viser seg at det er fullt mulig å slå Manchester City i en seriekamp. Liverpool er nå det eneste laget i Premier League som fortsatt er ubeseira, og inntok tabelltoppen etter et skikkelig Salah-show. Manchester United bød endelig opp til målfest på Old Trafford, og Arsenal har fått en ny helt. Det som likevel dominerer overskriftene etter helga, er rasistisk hets mot en av Englands aller beste fotballspillere.  

Målene har ikke kommet like tett som forrige sesong, men Mohamed Salah er fortsatt en framifrå målscorer. Mot Bournemouth var han tilbake med et smell. Hvem bryr seg vel om hvorvidt han smiler så lenge han scorer hattrick og sender Liverpool til tabelltoppen? Etter kampen var han også i det rause hjørnet, og lot James Milner overta Man of the Match-trofeet for å feire at den staute veteranen hadde spilt sin Premier League-kamp nummer 500.

Paul Pogba satt på benken hele kampen mot Fulham, og så lagkameratene lage hakkemat av Ranieris menn. Marcus Rashford storspilte, og scora sitt første mål for sesongen på Old Trafford. Det samme gjorde Romelu Lukaku, og alt i alt kan Mourinho være ekstremt fornøyd med guttene sine. Arsenal slet lenge mot Huddersfield, men takket være supporternes nye helt ble det til slutt tre poeng. Lucas Torreira har tatt Emirates med storm, og er i ferd med å bygge seg opp til å bli en ekte kulthelt. Mot Huddersfield viste han at han er langt mer enn en midtbanekriger, og vant kampen med et fantastisk brassespark.

Lucas Torreira blir matchvinner på Emirates. (Foto: Scanpix)

Rafa Benítez og Newcastle tapte til slutt mot Wolverhampton etter at Matt Doherty kontra inn vinnermålet på overtid. Da hjelper det lite at Newcastle skulle hatt straffe tidligere i kampen. Southampton dro til Cardiff med sin nye trener Ralph Hasenhüttl, men måtte reise hjem igjen med null poeng. Takket være Callum Paterson har Cardiff fått en liten luke ned til nedrykksstriden, mens Southampton kun unngår jumboplassen på tabellen på grunn av bedre målforskjell enn Fulham.

Rundens øyeblikk:

Før storkampen mellom Chelsea og Manchester City fikk Sarri spørsmål om hvordan han kunne slå Pep Guardiola. Han svarte at de visste han ikke, siden han aldri har vunnet mot Pep. Nå kan han smykke seg med å være den første treneren i Premier League som slår Pep denne sesongen. Jeg skulle ønske det var dette som var tema etter oppgjøret på Stamford Bridge. At vi kunne diskutere taktiske disposisjoner, Eden Hazard og hvorfor City aldri klarte å utnytte de periodene de dominerte. Dessverre er det helt andre ting som preger overskriftene etter kampen.

Da Raheem Sterling gikk ut for å hente ballen, fanget kameraene opp en mann som ser ut til å rope grove rasistisk hets mot Sterling. Jeg har ikke noe behov for å gjenta den typen hatprat, men for meg og mange andre virker det ganske åpenbart hva som blir ropt. Det er ikke første gang Sterling utsettes for grov rasisme. For et år siden ble en mann dømt til fengsel for et rasistisk angrep på City-spilleren. Karl Anderson ble dømt for å både ha ropt rasistisk hets og for å ha sparka Sterling. La det synke inn. Raheem Sterling har ikke bare opplevd at supportere roper stygge ting til ham fra tribunene. Han har blitt oppsøkt utenfor treningsfeltet av en mann som gikk fysisk til angrep på ham mens han ropte rasistisk hets. Han har følt på kroppen at ord kan bli til handling. 

Det er ikke unormalt at supportere hetser motstandernes spillere. Det er heller ikke unormalt at unge fotballstjerner får mye oppmerksomhet i media. Men omfanget av hetsen og den negative medieomtalen er ikke i nærheten av det andre spillere opplever. Enkelte britiske medier har over tid sett ut til å ha en personlig vendetta mot Sterling. Absolutt alt han gjør blir kritisert. Selv det at han kjøpte et hus til moren sin blir fremstilt i et negativt lys. Han har blitt kalt idiot, obskøn og rotte, tilsynelatende helt uten grunn.

Han kom til England som 5-åring. Nå har han gått hele veien til det engelske landslaget. (Foto: Scanpix)

Heksejakten mot Sterling handler sannsynligvis om både hudfarge og klassebakgrunn. Sterling kom til England som barn, og vokste opp med en alenemor som vaska hotellrom for å finansiere utdanningen sin. Sammen med søsteren sto Sterling opp grytidlig for å hjelpe moren med vaskejobben. Sønnen til en immigrant fra Jamaica har takket være ekstremt hardt arbeid klart å bli både landslagsspiller og en av de beste spillerne på et av Europas beste fotballag. Det burde være en historie som ble brukt til inspirasjon. En klassisk Askeladden som har lykkes på tross av alle odds. I stedet har han altså blitt utsatt for enorme mengder useriøse angrep fra tabloidene. Jeg er temmelig sikker på at han ikke ville fått den samme negative oppmerksomheten om han hadde vært en hvit middelklassegutt.

I sommer delte Sterling sin historie på The Players’ Tribune, og etter kampen mot Chelsea har han valgt å slå tilbake mot de som i lang tid har bidratt til å piske opp hesten. På Instragram setter han ord på det mange lenge har tenkt. Han påpeker hvordan unge mørke spillere fremstilles helt annerledes enn sine hvite lagkamerater. Tonen i overskriftene og omtalene er annerledes, og Sterling mener at dette er med på å fyre opp rasisme. Unge spillere med samme bakgrunn og hudfarge som Sterling framstilles som grådige, useriøse og umodne. Helt uten grunn. Denne typen mediedekning spiller på skadelige og urettferdige stereotypier.

Jeg er glad for at Sterling sier tydelig i fra. For meg er han et forbilde. Men det som gjør meg så uendelig trist er at han også skriver følgende:

“Når det gjelder det som ble sagt under Chelsea-kampen, kan dere se på reaksjonen min at jeg bare måtte le fordi jeg ikke forventer meg noe bedre.”

Han har vendt seg til rasistisk hets. Han forventer at det kommer. En 24-åring som hele veien har jobba beinhardt for å nå målene sine har vendt seg til at rasistisk hets er en del av hverdagen. Det er helt forjævlig at fotballspillere skal måtte vende seg til rasisme. Det er naivt å tro at fotballen ikke har et rasismeproblem. Det er ikke like ille som det var tidligere, men det er fortsatt der. Så lenge spillere behandles ulikt på grunn av hudfarge, har vi et alvorlig problem.

Jeg håper engelske tabloider lytter til Sterling og forstår at de er en del av problemet. Uansett om det ikke er vond vilje som ligger bak, må de forstå konsekvensene av den heksejakten de driver med.

Mirakelet i Istanbul. Det holder. Når folk hører det, vil resten av historien fra Champions League-finalen i 2005 gradvis falle på plass. 0-3 til pause, Steven Gerrards heading til 1-3 – starten på tidenes opphenting, Sjevtsjenkos miss og Dudeks klovneri i straffespark-konkurransen. Og selvfølgelig; «You´ll Never Walk Alone» i pausen. Liverpools femte, og foreløpig siste Champions League-triumf er det sterkeste av mange store minner som har formet historien til LFC.

Men for Carlo Ancelotti er det annerledes. Han vil for alltid være manageren som tapte CL-trofeet denne mai-kvelden. Så hardt var det slaget, at han og resten av Milan-laget ikledde seg Liverpool-effekter og omdannet treningsanlegget Milanello til the Kop da Liverpool to år senere spilte semifinale mot Chelsea. Ancelotti ville ha Liverpool-seier, han ville ha revansje. At sjansen dukket opp bare to år etter fadesen i Tyrkia, er nærmest er mirakel i seg selv. Og Ancelotti grep den begjærlig, laget hans vant 2-1 og fikk døyvet den verste smerten.

FORTVILET: Her spaserer Carlo Ancelotti forbi Champions League-trofeet etter å ha rotet bort en 3-0-ledelse. (AP Photo/Thomas Kienzle)

Siden har Carlo Ancelotti brukt det sviende nederlaget som motivasjon i møtene med Liverpool. Da han var Chelsea-manager i 2009-10, dro han til Anfield i nest siste runde og vant 2-0 – en seier som i praksis sikret ham PL-tittelen på første forsøk. Fire år senere var han tilbake, nå som Real Madrids sjef, og valset over et tamt hjemmelag. 3-0 vant Real, den foreløpig siste gangen Liverpool har tapt på Anfield i europeisk sammenheng.

Det er personlig. Mannen som står i veien for Liverpools drøm om avansement i Champions League har kanskje fått en slags oppreisning i de siste møtene med laget fra Merseyside, men Istanbul er et traume som aldri forsvinner helt. Det er skampletten på en CV som ellers er lysende. Tre ganger har han vunnet Champions League, noe bare to andre har opplevd, deriblant Liverpools egen Bob Paisley. Italieneren har også vunnet ligaen med både Bayern München og PSG. Napoli er det åttende laget han leder i Champions League. Han er en av historiens mest suksessrike trenere. Og likevel; Hvert eneste nederlag Ancelotti kan påføre Liverpool, lindrer smerten etter marerittet i Istanbul. Skjebnekampen på Anfield er en ny, gyllen mulighet til å skyve de brutale minnene lenger bak i bevisstheten. Carlo´s comeback er en pågående affære, et nytt avsnitt skal skrives.

JUBEL: Her jubler Carlo Ancelotti for sin tredje triumf i Champions League, med Real Madrid i 2014. (AP Photo/Andres Kudacki)

Advent betyr «det som skal komme». Og det er med sitrende forventning vi åpner luke nummer elleve i kalenderen: Anfield mot Ancelotti!

Det er drømmene som driver oss. Håpet om at alt er mulig. At framtida bringer med seg muligheter vi knapt kan forestille oss. Dette gjelder også i fotballen. Ingenting er vakrere enn når David slår Goliat. Selv i en fotballverden der pengene styrer stadig mer og de økonomiske forskjellen øker med stormskritt, kan hardt arbeid fortsatt gi resultater. Innsats kan fortsatt avgjøre fotballkamper. En liten klubb fra Østfold kan sjokkere Europa.

Det har vært et privilegium å få følge Sarpsborg i Europa League denne høsten. Hele veien fra den første kvalifiseringsrunden til siste kamp i gruppespillet har de gitt oss håp om at mirakler kan skje. De har spilt med en vilje og intensitet jeg knapt har sett maken til. I møte med lag som har langt større tekniske ferdigheter, har dette vært deres beste kort. De må spille smart, de må være godt organisert og de må gi absolutt alt de har i hver eneste fase av spillet.

I Europadebuten i Istanbul ble Besiktas feid av banen i åpningsminuttene. Stjerner som Pepe, Gary Medel og Adem Ljajic forventa seg kanskje en lilleputt som skulle være forsiktige, nervøse og ydmyke. I stedet møtte de et fyrverkeri av et lag. Sarpsborg gikk på med dødsforakt, uten snev av respekt for et lag som med jevne mellomrom spiller i Champions League. Vi skjønte tidlig at gjengen fra Østfold ikke dro ut i Europa for å være dørmatte.

Det er lett å bli glad i dette Sarpsborg-laget. Spillere som kaster seg inn i duellene, og kjemper med nebb og klør for laget sitt. Et kollektiv, der summen av hele laget alltid er mer enn summen av enkeltspillernes individuelle talent. Spillere som også tør å tro på egne ferdigheter, og ikke lar seg begrensa av stundens alvor. Som våger å prøve på det umulige. Tobias Heintz’ mål hjemme mot Besiktas er et av mine høydepunkter fra 2018. Det skal ikke være mulig, men i Sarpsborg kan alt gå an. Det endte til slutt med tap i begge kampene mot Besiktas, men de to førsteomgangene er noe av det mest imponerende jeg har sett.

Det tok knapt ett minutt før Rashad Muhammed sendte Sarpsborg i ledelsen mot Besiktas hjemme på Sarpsborg Stadion. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Jeg er full av beundring over den jobben som har blitt gjort over flere år i Sarpsborg 08. Klubben drives fornuftig og nøkternt. Det er en utslitt klisjé at man må bygge stein på stein, men det er nettopp det Geir Bakke og Thomas Berntsen har gjort. De har brukt pengene de har fornuftig. De har funnet spillere i Florø, Lyngby og Nest-Sotra, og utvikla dem til spillere som kan bite fra seg i Europa League. De har bygd et kollektiv som gir alt for hverandre og klubben. Deltakelsen i Europa League vil gi Sarpsborg solide inntekter. Jeg er spent på hva som er neste skritt for Sarpsborg 08, men jeg er helt sikker på at de kommer til å fortsette i det samme solide og fornuftige sporet.

Jeg håper Sarpsborg 08 kan være en kilde til inspirasjon for andre norske klubber. De har vist oss at det er mulig å slå fra seg i Europa selv om man i utgangspunktet ikke levnes store sjanser. De har vist at det er verdt å satse på europeiske turneringer, selv om man kanskje må leve med litt dårligere resultater i hjemlig liga.

Sarpsborg skaper også håp og drømmer for supportere i andre deler av landet. De festaftenene de har bydd opp til på Sarpsborg Stadion denne høsten kommer til å leve i supporternes kollektive hukommelse i tiår framover. Det er den type kvelder som skaper nye helter og knytter bånd mellom klubb og supportere som varer livet ut. Om 10, 20, 50 år kommer folk sannsynligvis fortsatt til å snakke om at de var der den gangen Sarpsborg slo Genk i sin aller første hjemmekamp i Europa League. Rundt omkring i Norge sitter det nok mange nå som drømmer om hvordan det ville være hvis deres eget lag skulle klare det samme.

Fra Obos-liga med Nest-Sotra til scoring mot Genk i Europa League. Kristoffer Zachariassen viser at alt er mulig. (Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix)

I kveld spilles den siste kampen i gruppe I. Utrolig nok kan Sarpsborg fortsatt gå videre fra gruppa. Genk er selvsagt store favoritter før kampen i Belgia, og all fornuft tilsier at Sarpsborg ikke slår Genk på bortebane. Likevel er det lov å drømme. Hvis Sarpsborg klarer å holde trykket oppe i 90 minutter, kan det gå. Det vil kreve en enorm kraftanstrengelse fra samtlige spillere. Konsentrasjonen og disiplinen må være på topp gjennom hele kampen. De er nødt til å være effektive foran mål og gripe de sjansene de får. I kampene så langt har de starta veldig solid, men så falt sammen i løpet av andre omgang. Det kan de ikke gjøre i kveld.  De må klare å holde intensiteten opp også når krampen kommer og beina blir slitne. Det er en ekstremt vanskelig oppgave. Men det er ikke umulig.

Uansett hvordan det går i kveld, bør alle i Sarpsborg være stolte. Bare det at de henger med hele veien til siste kamp i gruppespillet er en seier i seg selv. Resten av oss bør være takknemlige for at vi også har fått lov til å være en liten del av dette eventyret. Sarpsborg har gitt oss magiske øyeblikk som gjør meg vanvittig stolt på vegne av norsk fotball.

Forrige helg scoret Dele Alli sitt mål nummer 50 for Tottenham. Mange virket å reagere på den milepælen med et skuldertrekk. Derfor kan jeg ikke unngå å skrive noen ord om gutten.

Det er tross alt ikke mer enn tre år siden den, for de aller fleste, ukjente 19-åringen gjorde sin debut for London-klubben.

Han kostet fem millioner pund – kanskje de best anvendte pengene i Tottenhams historie. For Alli var en umiddelbar hit og har holdt seg på samme høye nivå siden han dukket opp fra tomme intet.

Derfor  var det både pussig og symbolsk at hans første og femtiende mål var skremmende like; borte mot Leicester, scoret på Kasper Schmeichel, i samme ende av banen, etter et innlegg slått med en høyrefot fra venstresiden mot bakre stolpe, med en stup-heading.

Same same (Foto: Scanpix/NTB)

Jeg har hørt flere som hevder at Alli ikke har levert bra nok den siste tiden. Grunnen til denne oppfatning skyldes nok at den tidlige fremgangen hans var så sensasjonell, og at det strålende ble en selvfølge. På et halvår gikk han fra å møte Yeovil i League One til å score i sin a-landslagsdebut.

Det er bortimot umulig å fortsette å ta tilsvarende steg på såpass kort tid. Men i motsetning til mange andre supertalenter har han stabilisert seg på et svært høyt nivå. Det var den samme freidige spilleren som snek seg fri på bakre stolpe på King Power Stadium i august 2015 som i desember 2018.

Det både var og er typisk Dele Alli. Og han finner sin plass godt i Tottenhams angrepsrekke. Eriksen er den geniale, Son er den livlige, Kane er den giftige og Alli den lure. Han unngår oppmerksomhet og finner de riktige rommene på banen. Rett og slett en gatesmart fotballspiller.

I tillegg er han bestandig blant de som løper aller mest på banen.

Og han virker aldri nervøs. Alli hadde en tøff oppvekst og er ikke nødvendigvis mors beste barn, men det er lite viktig når alt kommer til alt. Om noe er det en fordel. Tottenham er et tøft område, og Alli er den eneste nøkkelspilleren hos Spurs som representerer det hardbarkede engelske. Han lar seg ikke pille på nese av noe eller noen.

Alli var seg selv lik mot Chelsea. Han scoret mål og hisset på seg motspillere. (Foto: Scanpix/NTB)

I hvert fall ikke av meninger om at han har hatt en skuffende utvikling. For ikke bare har han scoret flere mål enn Steven Gerrard, Paul Scholes og Frank Lampard hadde da de var på samme alder.

Han er også fullt klar over at han ofte starter sesonger i lavt gir og øker etter hvert. Faktisk har han aldri hatt flere målpoeng etter elleve opptredener i Premier League enn de fire (tre mål og én målgivende pasning) han har denne gangen. Ikke engang i 2016/17-sesongen, da han endte med 18 seriemål og ni målgivende.

Det er nemlig når julen nærmer seg at luringen fra Milton Keynes for alvor våkner til live.

Søndag møtes Liverpool og Manchester United for 201. gang. Oppgjøret mellom Englands to mest populære klubber er et høydepunkt i fotballkalenderen, og ny historie skrives hver gang rivalene møtes.

Men før søndagens oppgjør er maktbalansen forskjøvet uvanlig langt i favør Liverpool. Hvordan ble det slik?

La oss skru tiden tilbake til slutten av 2012/13-sesongen. Manchester United vinner nok et suverent seriegull under mesteren Sir Alex Ferguson. Ferguson har stått ved roret siden 1986 i verdens mest kjente fotballklubb, og han har installert vinnerkulturen i veggene på Old Trafford. Mester Ferguson takker for seg og overlater klubben til etterfølger David Moyes i meget god stand. I Liverpool er Brendan Rogers manager. Laget spiller tidvis fin fotball, men er milevis bak United, og ender 28 poeng bak United i Fergusons siste sesong.

FERGUSONS SISTE: Sir Alex Fergusons siste møte med Liverpool endte med 2-1-seier over det som da var Brendan Rodgers’ lag i januar 2013. Foto: Andrew Yates/AFP

Siden den gang er rollene byttet om. Liverpool leder nå Premier League, 16 poeng foran Manchester United. Om utviklingen denne sesongen fortsetter, så kan Liverpool fort ende opp 28 poeng foran United!

Dersom du vil ha suksess med et fotballag, så er identitet den viktigste faktoren. Penger er viktig, personligheter er viktig, kvalitet på spillere og manager er viktig, men over tid er det lagets identitet (eller gjenkjennelighet) som skaper retning, utvikling og resultater. Det kan være defensiv fotball eller offensiv fotball, ballbesittende eller kontringsorientert, fysisk eller teknisk. Hvordan fotballen ser ut spiller mindre rolle. Det viktige er at spillerne forstår konseptet (1), tror på det (2), formes i det over tid (3) og forbedrer det (4).

Tenk på Leicester under Ranieri. Tenk på Chelsea under Conte. Tenk på Manchester City under Guardiola. Ulike klubber, ulik fotballfilosofi, ulike spillertyper, ulike managere. Fellestrekket er klokkeklar identitet.

Det er verdt å merke seg at det er svært uvanlig at lagets identitet overlever et managerskifte, særlig i den moderne fotballen. Det å skifte manager medfører nesten alltid et større eller mindre stilskifte på banen, som kombinert med nye spillere endrer identiteten til laget.

Derfor følger Premier League-klubbene ofte et velkjent mønster: Resultater under pari utløser managerskifte, manageren innfører ny spillestil og henter noen nye spillere, identiteten til laget lider som følge av gjennomtrekk både i garderoben og på managerkontoret.

Manchester United post-Ferguson er fanget i dette mønsteret.

Alle klubbene søker imidlertid det motsatte. Stabilitet og forente krefter i samme retning gir suksess. Da Liverpool gikk for Dortmund-manager Jürgen Klopp i oktober 2015 vurderte man summen av spillerstall, spillestil, klubbens verdier og historie, supporternes forventninger og hva som kreves for å lykkes i Premier League. Klopp var klubbens klare valg. Et riktig valg, for siden den gang har Klopp formet identiteten til laget. Spillernes personlighet må passe, spillernes kvaliteter må passe. Laget utvikles, spillerne utvikles.

FORELØPIG SISTE NEDTUR: José Mourinho og hans team tapte 1-2 for Valencia i Champions League i midtuken. Foto: Heino Kalis/Reuters

Liverpool post-Ferguson utvikler seg i dette mønsteret.

Det slår meg at Liverpool og Manchester United etter Ferguson kan studeres i perspektivet lagbygging, som eksempler på henholdsvis vellykket lagbygging og mislykket lagbygging. Der Liverpool har hatt fokus på utvikling av laget, har Manchester United styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Der Liverpool stort sett har hatt en rød tråd i transferpolitikken, har Manchester Uniteds signeringer båret preg av ønsket om å løse et problem snarere enn langsiktig planlegging. Liverpool har styrket sin identitet under Klopp, mens Manchester United har en tropp full av gode spillere, men et lag uten identitet.

NGEN AV DEM HAR LYKTES HELT: Verken David Moyes eller José Mourinho har foreløpig klart å gjøre Manchester United til ligamestere igjen. Foto: Alastair Grant/AP

Manchester United etter Ferguson er en trist historie. Valget av David Moyes i 2013 ble hyllet av de fleste. Klubben hadde scoutet Fergusons etterfølger og planen var fortsatt stabilitet under en britisk manager som hadde gått en god skole i Everton. Men Moyes varte mindre enn 12 måneder, og etter kort tid kom Louis van Gaal inn portene på Old Trafford. Komplett stilskifte både i spillestil og personlighet. To år senere var det nok van Gaal, og Josè Mourinho var neste mann ut. Nok et komplett stilskifte både i spillestil og personlighet. Mourinho er nå i sin tredje sesong, og det virker utenkelig at han er mannen som henter Manchester Uniteds neste ligatittel.

Tross sportslige utfordringer i denne perioden er Manchester United fremdeles klodens kanskje sterkeste brand innen fotballen. Under Glazer-familiens eierskap har inntektene fortsatt å renne inn i klubbkassa, noe som har medført enorme investeringer i spillerstallen under både van Gaal og Mourinho. Men identiteten har manglet, den røde tråden har manglet. Fokuset har vært kortsiktig reparering, ikke langsiktig bygging. Den bedriftsøkonomiske tankegangen gjennomsyrer United totalt. Om Mourinho hadde blitt målt på rent sportslige kriterier ville han trolig ha mistet jobben allerede, men klubben styres ikke etter primært sportslige kriterier, det er snarere begreper som markedsverdi og alternativkostnad som legges til grunn. I det korte bildet er Manchester United en økonomisk suksess, men over tid vil økonomien henge sammen med sportslig suksess. Varsellampene blinker på Old Trafford.

Liverpool etter Ferguson er en suksesshistorie. Skiftet fra Brendan Rodgers til Jürgen Klopp var sportslig begrunnet og veloverveid. Fenway Sports Group ved John Henry har gitt Klopp tillit på Anfield, og i transfermarkedet har klubben gjort disponeringer som er del av en større plan. Sigeringene av keeper Allison og midtstopper van Dijk adresserte konkrete mangler i laget. Klopp startet med en visjon, og en ny sesong, en ny signering, en ny trening (!), er skritt i retning av å oppfylle visjonen.

MYE Å SMILE FOR: Både Jürgen Klopp og Virgil van Dijk har hatt mange grunner til å smile denne høsten. Her etter seieren i sluttminuttene mot Everton for to uker siden. Foto: Oli Scarff/AFP

Det 201. oppgjøret mellom erkerivalene markerer dermed et punkt i fotballhistorien der den sportslige maktbalansen har dreid i retning Liverpool. Laget har en tydelig identitet, og en spillestil som beviselig gjør enkeltspillere i laget til bedre utgaver av seg selv. Manchester United famler videre i blinde, uten klar identitet som spillerne tror på, og med den konsekvens at nær samtlige spillere blir svakere utgaver av seg selv. Det gjør Liverpool til klare favoritter. Statistikken taler også for Liverpool; I de siste 20 møtene mellom disse lagene i ligaen, har laget som ligger høyere på tabellen vunnet 65% av kampene.

Men – som alle vet – hver fotballkamp lever sitt eget liv. Selv om Liverpool nyter gode tider og Manchester United sliter med dårlige tider – det er svært liten sportslig forskjell på de to lags utvalgte. Klopp kan skape, men Mourinho kan ødelegge, noe de to siste oppgjørene på Anfield var eksempler på (0-0).

Fortsetter Liverpool oppturen, eller får Manchester United en etterlengtet seier i fiendens leir? Søndag 17.00 får vi svaret.

Liverpool topper tabellen, Arsenal taper terreng og Jesus melder seg på når det nærmer seg jul. Watford og Cardiff leverer de aller fineste målene, mens Robert Snodgrass spiller fotball som om det var 2013. Christian Eriksen redder Tottenham, ulvene fra Wolverhampton kommer jagende like bak Manchester United og Charlie Austin gjør det han alltid gjør.

Det lå i kortene at Manchester City skulle slå tilbake etter tapet mot Chelsea. Gabriel Jesus scora sitt første seriemål siden 19. august, og ble like godt tomålsscorer når han først var i gang. Raheem Sterling starta på benken, men brukte bare tre minutter på å score da han ble bytta inn. Det største øyeblikket for City var kanskje likevel da Kevin De Bruyne kom inn som innbytter. Belgieren har knapt spilt fotball denne høsten, men er nå endelig tilbake fra skade. Når man ser hva Manchester City har levert så langt denne sesongen er det nesten skummelt å tenke på hva som skjer når de nå har en av Premier Leagues beste spillere tilbake.

Wolverhampton tok sin tredje strake seier da de slo Bournemouth, og er bare ett poeng bak Manchester United på tabellen. Luka Milivojevic sendte avgårde en ekte kanonkule av et skudd, og sørga for at Crystal Palace skaffa seg en liten luke ned til nedrykksplassen. Oppgjøret mellom Watford og Cardiff ga oss drømmescoringer på løpende bånd. Deulofeu, Holebas, Quina, Hoilett og Bobby Reid så ut til å ha en intern konkurranse om hvem som kunne levere det deiligste målet, i en kamp som til slutt endte 3-2. Selv om flere av scoringene er kandidater til rundens mål, holder jeg en knapp på Hoiletts nydelige avslutning som skrudde perfekt opp i krysset. Det er så elegant, så følsomt og perfekt:

1639

Robert Snodgrass har virkelig funnet formen under Pellegrini, og scora i sin andre kamp på rad da West Ham slo Fulham 2-0. Newcastle trakk det lengste strået mot Huddersfield, takket være en nydelig kontring som endte med at Rondon scora kampens eneste mål. Burnley sto lenge mot presset fra Tottenham, og så ut til å kapre et sårt tiltrengt poeng på Wembley. Men innbytter Christian Eriksen var ikke i det rause hjørnet, og på overtid satte han inn målet som sørga for at alle poengene ble igjen i London. Dermed er det nå Fulham, Huddersfield og Burnley som ligger på nedrykksplass.

Søndag kveld var det klart for storkamp på Anfield. Liverpool hadde ikke slått Manchester United i en seriekamp på Anfield siden 2013, men måtte vinne for å gjenerobre tabelltoppen. Liverpool var klart best i store deler av kampen, og Fabinho sørga for at hans første målgivende pasning i Premier League ble en skikkelig perle. Alisson forærte Jesse Lingard en tidlig julegave, og Fellaini ble bytta inn for å sikre poeng. Han markerte seg først og fremst ved å skyte ned banemannskapet. Jürgen Klopp hadde langt mer hell med byttene sine. Xherdan Shaqiri ble bytta inn for Naby Keita i det 70. minutt, og brukte 10 minutter på å avgjøre kampen. Vi som har fulgt Shaqiri i Stoke har hele tiden visst at det bor et enormt potensiale i alpenes Messi. Siden overgangen til Liverpool har han vist at han kan være en esktremt verdifull innbytter. Kraft, vilje, teknikk og vågemot gjør ham perfekt for denne typen kamper. Liverpool er fortsatt ubeseira i Premier League, mens Manchester United nå er hele 19 poeng bak rivalene fra Liverpool.

Rundens øyeblikk

Det var mye å velge i denne helga, men rundens øyeblikk for meg kom i det 84. minutt på St Mary’s. Søndag formiddag hadde Arsenal ikke tapt på 22 kamper. Southampton hadde ikke vunnet en seriekamp siden 1. september. De hadde ikke vunnet en seriekamp på hjemmebane siden april. Det var lite som tyda på at Southampton skulle bli laget som endelig klarte å slå Arsenal. Likevel var det hjemmepublikumet på St Mary’s som til slutt kunne juble.

Danny Ings hadde to ganger sendt Southampton i ledelsen, men begge gangene hadde Mkhitaryan sørga for balanse i regnskapet. Med drøye fem minutter igjen sto det 2-2. Bellerin hadde gått av med skade, og det hadde gjort et svekka Arsenal-forsvar enda mer vaklende. Ralph Hasenhüttl hadde på sin side kasta inn Charlie Austin og Shane Long. Det ble helt avgjørende.

Arsenal hadde tilsynelatende god kontroll, men mista ballen et stykke inn på Southamptons banehalvdel. Ballen endte opp hos Pierre-Emile Højbjerg som sendte en nydelig pasning opp mot Shane Long. Iren hadde et hav av rom å boltre seg i, og på motsatt flanke kom Charlie Austin stormende. Bernd Leno prøvde desperat å fange innlegget, men feilbedømte avstanden. Ballen traff pannebrasken til Austin perfekt, og spissen kunne heade rett inn i åpent mål. Arsenal rakk aldri å slå tilbake en tredje gang, og kampen endte 3-2. Ved hjelp av tre kontante hodestøt hadde Southampton slått Arsenal, og gitt Hasenhüttl en drømmedebut på hjemmebane.

Her setter Charlie Austin effektivt punktum for Arsenals imponerende rekke av kamper uten tap. (Foto: Scanpix)

Charlie Austin har spilt fem Premier League-kamper mot Arsenal. Han har scora mål i alle fem. Sammen med Højbjerg og Shane Long sørga han for at Southampton endelig fikk sesongens andre seier. Etter fire runder på nedrykksplass får de en etterlengta pustepaúse over streken. Arsenal taper terreng til Chelsea og Tottenham, og må innse at offensive spillere fra øverste hylle ikke alltid er nok. Når forsvaret knapt henger sammen, blir man før eller seinere straffa knallhardt.

Til helga reiser Southampton til Huddersfield. Det er for tidlig å si om Hasenhüttl kan klare å snu det synkende skipet Mark Hughes etterlot seg. Men seieren mot Arsenal gir ham og laget en sårt trengt moralsk opptur. De har slått et av storlagene, og har Danny Ings tilbake fra skade. På fredag snur sola, og kanskje er også Southampton på vei mot lysere tider.