Et Liverpool-lag som enda ikke hadde tapt en seriekamp. Et Manchester City som hadde tapt tre av de siste fem kampene. Alt lå til rette for et gigantoppgjør som kunne definere sesongen for begge lag. Kampen på Etihad gå oss all den dramatikken vi kunne ønske oss. Fantastisk fotball, heseblesende angrep og millimeter som skilte jubel og fortvilelse.

Premisset for kampen var krystallklart. Før kampen hadde Liverpool seks poengs luke ned til Tottenham, og sju poengs luke til Pep Guardiolas gutter. Med seier ville de ligge hele 10 poeng foran de regjerende mestrene. Guardiola har blitt genierklært utallige ganger, men mot Jürgen Klopp har han ofte fått trøbbel. Ingen manager har slått Pep flere ganger enn Klopp. Blant trenerne som har møtt Pep mer enn fire ganger, er Klopp den eneste som har flere seire enn tap mot Guardiola. Nå var tiden inne for revansje.

I fjor på denne tida var det Manchester City som var i ferd med å få en gedigen luke ned til konkurrentene. De var ubeseira i ligaen, og var så godt som allerede utropt til seriemestere. I år er rollene snudd på hodet. Nå er det City som jager, mens Liverpool må gjøre alt de kan for å forsvare tronen.

Liverpool var svært overbevisende i 2018. I Virgil van Dijk har de fått den forsvarsgeneralen de sårt trengte. Sammen med Alisson og resten av gjengen har Liverpool vært så godt som umulig å score på. Før kampen mot Manchester City hadde de kun sluppet inn åtte mål. Ingen andre lag er i nærheten av å vise den samme defensive tryggheten denne sesongen. Men i møte med et lag som scorer nesten 3 mål per kamp måtte selv Liverpool gi tapt. Mot et lag som City må du ha full konsentrasjon i samtlige 90 minutter. Og du må ha litt flaks.

John Stones redder på strek, og klarer utrolig nok å holde ballen unna Salah. (Foto: Scanpix)

Selv når de beste av de beste møtes, er fotball et spill som ofte avgjøres av marginer og tilfeldigheter. Bare spør Sadio Mané. Senegaleseren var vanvittig nære scoring allerede etter et drøyt kvarter. Avslutningen gikk i stolpen, John Stones klarerte rett i Ederson og et lite sekund så det ut som om Liverpool hadde tatt ledelsen på Etihad. Men Stones var på pletten igjen, og klarte utrolig nok å nå ballen millimetre før den var over streken. Det er slike øyeblikk mållinjeteknologi er skapt for. Da bildene kom, så vi klart og tydelig at 11 millimetre av ballen ikke var over linja. 11 millimetre som kan ha avgjort sesongen for både Liverpool og Manchester City. Hvem vet hva som hadde skjedd om Liverpool hadde tatt ledelsen?

Et kvarter seinere kunne Manchester City ha vært redusert til 10 mann. Kompany bør nå ha innsett at han var heldig som fikk fullføre kampen. Jeg skulle likt å se hva som hadde skjedd hvis taklinga hans på Salah hadde vært innom et VAR-rom. Hva hadde skjedd om Liverpool fikk spille seksti minutter mot ti mann?

I stedet var det Manchester City som tok ledelsen før pause. Sergio Aguero er blant de aller aller beste avslutterne i verden. Han er en mann for de store anledningene, og spilte en praktfull kamp i går kveld. Han la ned enormt mye arbeid både offensivt og defensivt, og viste nok en gang hvor vanvittig effektiv han kan være når han først får sjansen. Etter 40 minutter så det ut som om Liverpool-forsvaret glemte ham et lite øyeblikk. Han hadde gått i bakken og var satt ut av spill et lite øyeblikk, men “ute av øye, ute av sinn” er ikke en god strategi når man skal håndtere Aguero. Du kan aldri, aldri, aldri tillate deg å gi ham en millimeter i boksen. Da hugger han til. Det spiller ingen rolle om vinkelen er dårlig. Han finner en vei til målet. Bevegelsen, touchen, skuddet. Alt er verdensklasse.

Liverpool leverte også en perle av en scoring. Trent Alexander-Arnold har alt som skal til for å bli en back av ypperste kaliber. Mot Manchester City fikk vi se hvor verdifullt det er å ha en back som kan bruke begge beina. Høyrebeinte Alexander-Arnold finter innlegg med høyrefoten, og Leroy Sané går fem på. Da smeller unggutten til med venstrefoten, og slår et utsøkt innlegg til backmakker Robertson. Skotten slår direkte til Firmino, som stuper ballen i mål. Perfeksjon i alle ledd.

Firmino stuper inn 1-1. (Foto: Scanpix)

Oppgjøret på Anfield i høst endte med poengdeling. Uavgjort også på Etihad ville gitt Klopp langt større grunn til å smile enn Pep. Etter 70 minutter var stengene nok en gang på lag med de lyseblå. Raheem Sterling fant Leroy Sané. Tyskeren gjorde ingen feil, stang inn og 2-1.

Liverpool hadde sine muligheter, men måtte til slutt innse at rekka uten tap ble brutt på Etihad. Historien gjentok seg med motsatt fortegn, og nå er luka plutselig bare fire poeng. Manchester City lukter blod, og viste i går at de fortsatt har det som skal til for å avgjøre kamper i sin favør når det virkelig gjelder.

Det blir enormt interessant å se hvordan Liverpool reagerer på dette tapet. De har gått fra triumf til triumf så langt i sesongen, og sett nærmest uovervinnelige ut. Skal de endelig få sitt etterlengtede seriegull, må de vise at de klarer å reise seg etter et nederlag. De hadde tidenes sjanse til å skaffe seg et solid forsprang. De kunne ha vært ti poeng foran de regjerende mestrene. Da hadde de tålt et par feilskjær. Nå må de levere i hver eneste kamp. De har ferdighetene til å gjøre det, men klarer de også å levere når de har kniven på strupen?

Liverpool er fortsatt i førersetet. De har alt i egne hender. De leder ligaen med fire poeng, og har et lag som kan skremme vannet av de aller fleste. Men de vet at Manchester City og Tottenham jager like bak. De vet de har snubla på målstreken før. Denne sesongen har de et lag som er gode nok til å bli seriemestere. Nå gjenstår det å se om de takler presset. Kanskje kan Klopp bruke marginene mot som motivasjon for å få laget til å jobbe enda hardere i kampene framover. Noen ganger løper man enda raskere om man blir jaga. 

Fra Suttestadjordet på Lillehammer til Ullevaal stadion. Fra gatene i Rio til Maracanã. Fra parkene i Les Banlieues til Stade de France. Fra Bolivias Estadio Hernando Siles drøye 3600 meter over havet til Svangaskarð i havgapet på Færøyene. Nesten uansett hvor i verden du ferdes, finner du noen som spiller fotball. Fotballen biter seg fast, uavhengig av fasiliteter og flomlys. Har du noe som minner om en ball, kan du spille fotball.

Få steder har en mer profilert liga enn de britiske øyene. Her finner vi noen av fotballens aller største stjerner, legendariske stadioner, spinnville lønninger og medier som følger hvert museskritt spillerne tar. Men selv om det er stjernene i Premier League som stjeler mesteparten av oppmerksomheten, lever også breddefotballen i beste velgående. Og det er få steder breddefotballen er mer spektakulær enn på Scillyøyene utenfor Cornwall.

På Scillyøyene finner vi nemlig verdens minste fotballiga. Øygruppa har rundt 2000 innbyggere, så spillermaterialet har alltid vært begrensa. Likevel har de klart å holde lokalfotballen levende i snart hundre år. Ligaen ble etablert på 20-tallet og holder fortsatt koken. Tidligere var det hele fire lag på øyene, men siden 50-tallet har ligaen bestått av kun to lag; Woolpack Wanderers og Garrison Gunners.

Man skulle kanskje tro at to lag ikke var nok til å danne en liga. Løsningen er imidlertid enkel. I mangel på andre motstandere, må Woolpack Wanderers og Garrison Gunners bare spille veldig mange kamper mot hverandre. Helg etter helg møtes de to lagene til dyst på Garrison Field. I utgangspunktet spiller de rundt 20 oppgjør mot hverandre, men antallet kamper avhenger av værforholdene vinterstid.

Prins Charles og Hertuginnen av Cornwall går i land på Scillyøyene. Det er usikkert hvorvidt de dro dit for å gå på kamp. (Foto: Scanpix)

Måten spillerne rekrutteres på skiller seg fra alle andre ligaer jeg har hørt om. Utskiftninger i spillerstallen fra sesong til sesong er et kjent fenomen i den moderne fotballen, men på Scillyøyene tar de det hele et skritt lengre. Her kan potensielt hele laget skiftes ut før hver sesong. De tilgjengelige spillerne tilhører på mange måter først og fremst ligaen, ikke lagene. Hvem som spiller for hvilket lag er i grunn ganske tilfeldig

Det er kapteinene som avgjør om en spiller skal ikle seg den røde drakta til Garrison Gunners eller Woolpack Wanderers’ gule farger den kommende sesongen. Hvem som blir kaptein for de respektive lagene kommer an på hvem som melder seg frivillig. Prosessen starter vanligvis med at myntkast avgjør hvilke lag de to kapteinene får ansvar for. Mine kilder på øya kan avsløre at myntkastet ikke kunne gjennomføres som vanlig i år, fordi den ene frivillige kapteinen er Tottenham-fan, og naturlig nok nekta å være kaptein for et rødkledd lag som kalles “Gunners”.

Etter at kapteinene er valgt, skal spillerne fordeles. De siste årene har dette stort sett foregått på puben, etter samme metode som vi brukte da vi valgte lag i friminuttene på barneskolen: De to kapteinene velger fritt annenhver gang. Før årets sesong forsøkte de seg med en litt mer sofistikert metode. Spillerne ble delt inn i par basert på de ferdighetene de hadde. Deretter ble den trofaste mynten henta fram igjen, og kapteinene brukte myntkast til å avgjøre hvem som hadde førstevalget for hvert spillerpar. Målet var å få to lag som var så jevne som mulig, slik at sesongen skulle bli spennende hele veien inn. I fjor vant Garrison Gunners med hele 12 poeng, så da var det vel naturlig å ta grep for å sikre en mer konkurransedyktig liga.

Scillyøyene nøyer seg ikke med ligafotball, de har selvsagt cuper også. Ja, cuper i flertall. Woolpack Wonderers og Garrison Gunners møtes hvert år i både FA cup og Ligacup, der Ligacupen til alt overmål går over to oppgjør. I tillegg spiller de selvsagt Charity Shield i starten av sesongen. Noe annet var jo ikke å forvente. Dermed blir det stort sett minimum ett trofé per lag hver eneste sesong. Unntaket var i 2008, da Gunners gjorde rent bord og vant alle fire titlene.

Fotballen på Scillyøyene drives etter et prinsipp om at alle som vil spille fotball, skal få være med. Kanskje er det derfor de også arrangerer oppvisningskamper jevnlig. Boxing Day er fotballens fremste høytidsdag i England, og Scillyøyene er intet unntak. De har dog sin egen vri. Hvert år på andre juledag arrangeres det kamp mellom “Old Men” og “Young Men”, også kalt “Old Gits” Vs “Young Bucks”. Om du er glad i fugler, kan også du få sjansen til å spille mot Scillyøyenes beste men. Øygruppa er kjent for et fantastiske fugleliv på høsten, og hvert år arrangeres det oppvisningskamp mot fugletitterne som kommer på besøk. Tradisjonen har pågått siden 70-tallet, så her er det bare å gripe muligheten hvis man er glad i både fotball og fugler. Det kan se ut som fulgetitterne vil være mer enn åpne for å få inn forsterkninger, i og med at de tapte hele 9-1 i høst.

Pelé viser fram sin kopi av Jules Rimet trofeet. Spillerne fra Scillyøyene kjemper årlig om en litt mindre utgave… (Foto: Scanpix)

Det er ikke bare mot fugleglade turister øybeboerne forener kreftene og stiller med felles lag. Én gang i året reiser de over til Cornwall for å spille om et av verdens mest spektakulære trofeer. I Lyonesse Cup spiller Dynamo Choughs fra West Cornwall mot det som for anledningen kalles St Mary’s FC, oppkalt etter øygruppas mest folkerike øy. Mens andre turneringer smykker seg med gigantiske trofeer som stråler i all sin prakt, har folka fra Scillyøyene igjen valgt å gå en litt annen vei. En 6 millimeter høy versjon av Jules Rimet-trofeet er det som står på spill når dette prestisjetunge oppgjøret går av stabelen. Pokalen er sannsynligvis verdens minste fotballtrofé, og har blant annet vært utstilt på FIFA-museet.

Det er langt fra jubelbrølene på Anfield og Old Trafford til den evige rundansen på Garrison Field. Mens stjernene i Premier League gjør seg klare til å møte publikums brøl, forbereder Garrison Gunners og Woolpack Wanderers seg til å spille for Keith. Han beskrives som ligaens mest entusiastiske supporter, og ser stort sett alle kampene. Keith får av og til selskap av turister og andre besøkende, men innimellom dukker også flere av øyas beboere opp. Forrige helg tok det helt av, og kapteinen til Garrison Gunners sier han tror han telte tosifra antall tilskuere.

Mens triumferende supportere rundt omkring i England taktfast roper “Can we play you every week?”, gjør lagene på Scillyøyene seg klare til den tiende ligarunden. I forrige runde fikk Woolpack Wanderers en etterlengtet seier, og har nå klart å knappe inn på The Gunners’ forsprang. Ni poeng skiller lagene, men ingenting er avgjort enda.

Jeg syns det er noe fantastisk vakkert over disse to lagene som møtes til kamp uke etter uke, år etter år. De får meg til å tenke på den følelsen jeg hadde da jeg var barn, og bare MÅTTE spille fotball. Uansett om det var kamp på Norway Cup eller bare meg og broren min som spilte mellom hytteveggene i Rendalen. Det eneste som betydde noe var å få lov til å spille fotball. I en verden der fotballen ofte preges av elleville overgangssummer, fotballspillere med egne SoMe-team og styrtrike klubbeiere med tvilsom moral er fotballeventyret på Scillyøyene en deilig kontrast. For meg symboliserer disse to lagene ekte fotballkjærlighet. Det er fotballglede på sitt aller reneste.

Januar er tid for overgangsrykter og prat om hva og hvem de forskjellige Premier League-klubbene trenger for å oppnå sine mål for sesongen. Vanligvis skjer det ikke så altfor mye, men store profiler har blitt hentet denne måneden. I fjor ble Virgil van Dijk klar for Liverpool, som tidligere har hentet Luis Suárez og Javier Mascherano midt i sesongen. Premier Leagues mest treffsikre spiss i 2018, Pierre-Emerick Aubameyang, ble Arsenal-spiller for litt under ett år siden.  I januar 2006 kom Nemanja Vidic og Patrice Evra til Manchester United.

For et år siden punget Liverpool ut 75 millioner pund for Virgil van Dijk. (Foto: Scanpix)

Det tydeligste tegnet på at ting går som de skal for et lag er at fansen ikke roper etter nye spillere. Dette er første gang jeg kan huske at det er stille rundt Liverpool i et overgangsvindu. Hverken Liverpool eller Manchester City trenger å gjøre noe på overgangsfronten denne vinteren.

Tottenham handlet ikke i sommer, og trolig kommer det ingen nye fjes inn nå heller. Det eneste måtte være dersom de ser en mulighet for å gjøre et kupp à la Dele Alli. De stadig økte kostnadene for deres nye hjemmearena gjør at Mauricio Pochettino må fortsette å jobbe med de spillerne han allerede har til rådighet.

Et lag som trenger noe nytt er Manchester United. Målet må være å fighte helt i toppen på sikt, og en Champions League-plass i 2019/20 er innen rekkevidde. De to viktigste posisjonene de må forsterke er midtstopperplass og den sentrale midtbanen. Ettersom dette er en klubb med store finansielle muskler bør det være mulig å hente ren og skjær kvalitet som kan gå rett inn og gjøre laget bedre. Det er nok ingen dum idé å se til italienske Serie A for forsterkninger på disse plassene.

Napoli har et par spillere som matcher Manchester Uniteds behov. Midtbanekrigeren Allan har utviklet seg til å bli en av Europas beste på sin posisjon – en ballvinner i verdensklasse som ville gjort United ekle å møte. Enda bedre hadde de blitt dersom de også hentet lagkompis Kalidou Koulibaly, den beste midtstopperen i Italia de siste par sesongene. De vil nok koste en formue, men det er liten fare for at de ikke slår til. Budsjettløsningen er Romas greker Kostas Manolas, som har en utkjøpsklausul på 36 millioner euro. Alle disse er i sin beste alder(født i 1991), og vil heve United fra dag én.

Kalidou Koulibaly (t.v.) og Allan er vonde å møte. Og helt sikkert dyre å kjøpe. (Foto: Scanpix)

I sommer var det mye snakk om at United skulle hente Sergej Milinkovic-Savic. Serberen har ikke klart å følge opp sin strålende 2017/18-sesong. Han har mange av de samme styrkene som Paul Pogba, som akkurat nå spiller like bra som Milinkovic-Savic gjorde forrige sesong.

Et lag som fortsatt er i utvikling og har behov for forsterkninger er Arsenal. Kanskje en ny keeper, et par forsvarsspillere, en erstatter til Aaron Ramsey og en kantspiller.

Trolig må sesongen avsluttes med stallen de har i dag. Situasjonen er nemlig vrien for Unai Emery, som denne uken bekreftet at ingen hentes inn på permanent basis nå. Trolig sliter Arsenal med å få på plass tilstrekkelige midler til å kjøpe nye spillere. Dette er en smule innviklet. I Premier League er det regler for hvor mye klubber kan bruke til sammen på spillerkjøp og økte lønninger. Arsenal bestemte seg i fjor for å fornye kontrakten til Mesut Özil, noe som økte lønnen hans fra rundt halvannen million kroner i uka til rett i underkant av fire. Med dette tatt i betraktning er det ekstra bittert for klubben at Özil både har slitt med form og skader den siste tiden.

Aubameyang kostet mye, men har vært en suksess. De hentet en etablert klassespiller som gikk rett inn og styrket laget. Uten hans effektivitet hadde ikke Arsenal kunnet kjempe om en plass blant topp fire. I sommer kom Lucas Torreira inn. Han har gitt Arsenal sårt behøvd energi på midtbanen. Ideelt sett hadde de kjøpt en midtstopper av høy klasse nå. Da hadde de nok ikke sluppet inn tre ganger så mange mål som Liverpool. Arsenal tiltrekker seg fortsatt strålende spillere, men har trolig ikke mulighet til å forsterke seg.

Arsenals forsvar sliter enda mer enn før. Men nye spillere blir det ikke i vinter. (Foto: Scanpix)

Chelsea trenger en spiss. Akkurat nå er den mest trolige løsningen på problemet å hente Gonzalo Higuaín. For tre sesonger siden scoret argentineren 36 ligamål på 35 kamper for Napoli under nåværende Chelsea-manager Maurizio Sarri. I dag er Higuaín leid ut fra Juventus til Milan. Den sovende giganten kjemper om en Champions League-plass, og er nok ikke veldig lysten på å kvitte seg med sin toppscorer.

Skulle Chelsea lykkes i å lande Higuaín, får de en spiller som har scoret mål jevnt og trutt i store klubber de siste ti årene, og som Sarri har fått det aller beste ut av. Om et slikt kjøp er en god idé på lang sikt er derimot tvilsomt. I desember fylte spissen 31 år, og han har ikke blitt lettere med årene.

Det har også blitt snakket om Callum Wilson. Bournemouth-spissen har aldri vært bedre, og med høyere kvalitet på spillerne rundt seg kan han ta nye steg og score 25 mål i ligaen. Han har ni på 20 kamper til nå. I dagens marked er det absolutt ikke galskap å legge 50 millioner pund på bordet for Wilson.

Callum Wilson – moden for større oppgaver. (Foto: Scanpix)

En annen plan kan være å utnytte en liten konflikt som pågår. Den særdeles giftige Inter-spissen Mauro Icardi er midt i forhandlinger om å fornye sin kontrakt, som går ut om to år. Han blir i så fall svindyr, men kan lokkes med dobbel lønn. Det ville vært en drømmesignering for Chelsea.

På midtbanen må de få på plass en erstatter for Cesc Fàbregas. Da snakkes det mest om Nicolò Barella, som er den mest lovende midtbanespilleren i Italia. Han fyller straks 22 år, men har til tross for at han spiller for lille Cagliari allerede spilt seg inn på landslaget. Barella har både spilt i Jorginhos posisjon, som italienerne kaller regista, og indreløper. Med andre ord en spiller Sarri vil ha stor nytte av.

Det ble mye Serie A, dette. Nå er det en gang slik at undertegnede følger ekstra godt med på italiensk fotball, og både spillerne og klubbene der nede lar seg ofte friste når de rike fra England melder sin interesse.

Borte mot Spurs på selveste Wembley er Ole Gunnar Solskjærs neste og til nå klart tøffeste oppgave som manager i Manchester United. “Nå skal han opp til eksamen“, “Nå får vi se hvor god  han er taktisk” og “Han må få et godt resultat for å være aktuell som permanent manager“, er noen av mange kommentarer som florerer i diverse medier for tiden.

Er det virkelig så enkelt?
I min verden: Nei.

Jeg forstår at medier og supportere elsker å diskutere fotball, treneransettelser, taktikk osv., og det er blant annet det som gjør interessen for fotball så enorm. Alle har lov til å ha sin mening, sitt lag og få om noen andre yrker her i verden er slik at flere millioner mennesker som aldri har utøvd yrket mener de kan det bedre enn trenere og ledere.

Tilbake til spørsmålene og meningene om Solskjær, så vil selvfølgelig prestasjonen og resultatet mot Tottenham på søndag ha noe å si, men neppe for hvorvidt han blir vurdert som permanent manager ved sesongslutt eller ikke. Helgens kamp dreier seg om å få noen svar på hvor dette United laget står sammenlignet med de beste. Har spillerne spilt på seg så mye selvtillit at de kan fortsette den gode trenden de er inne i, også mot de beste?

HAR LYKTES TIL NÅ: Ole Gunnar Solskjær har fått Manchester United-spillerne til å smile og prestere igjen. Her med Phil Jones etter 2-0-seieren over Reading i FA-cupen. Foto: Oli Scarff/AFP

Det er hevet over enhver tvil at Solskjær har truffet med flere av grepene sine i den korte og hektiske perioden han har vært sjefen i klubben, og det viktigste var sannsynligvis  å skape et miljø hvor spillerne trives på og utenfor banen. Gi dem lov til å spille på sine styrker, gi dem lov til å utfolde seg og tørre å gjøre feil uten at de trenger å bekymre seg for mange negative tilbakemeldinger eksternt og internt. Selv om vi her snakker om en gjeng meget godt betalte spillere, eller – i de flestes øyne – overbetalte gutter som får drive med det de elsker mest her i verden, så er de skrudd sammen som de fleste av oss andre i samfunnet. De trenger også trygghet for å prestere på jobben, de trenger veiledning, oppmuntring og et arbeidsmiljø hvor de får lov å være seg selv.

Det eksterne presset på disse spillerne er enormt, og det har vært uttallige eksempler fra toppidretten de siste årene på utøvere som i kortere og/eller lengre perioder rett og slett ikke har mestret det presset de jobber under. Med det eksterne presset, så mener jeg det er helt avgjørende at ledere (i dette tilfellet Mourinho og hans team) sørger for et godt arbeidsmiljø hvor lederne tar ansvar og leder vei. Der har Mourinho med sin lederstil sviktet monumentalt denne sesongen, i likhet med hans siste sesong i Chelsea. Fokuset på å forsvare seg selv ble viktigere enn å forsvare og geleide spillerne, som med sitt kroppsspråk helt tydelig var utilpass disse to sesongene.

Det å være midlertidig manager kan ved noen anledninger være enklere enn hvis du har en permanent ansettelse. Uten sammenligning forøvrig så opplevde jeg nettopp det da jeg tok over som midlertidig hovedtrener for Vålerenga i august 2006, etter at Kjetil Rekdal gav seg. I likhet med Mourinho så var vi misfornøyde med at klubben ikke var villige til å forsterke laget slik vi ønsket før sesongen. Denne misnøyen toppet seg da vi tapte  borte mot Fredrikstad, hvor Reka slang ut av seg de berømte ordene, “ I har så stor ærgjerrighet at I gidde ikkje å reise rundt i Norge å bli pissa på“. Ikke lenge etter var det slutt. Vi var i en blindgate etter to år med suksess, og frustrasjonen over manglende resultater preget selvfølgelig trenere og spillere.

I likhet med United-laget ,så så vi forknytt ut, manglet selvtillit, og det endte med at Reka sa at nok er nok. Jeg fikk da forespørselen om jeg kunne lede laget ut sesongen i visshet om at jeg i utgangspunktet skulle tilbake til jobben som assistent ved sesongslutt. I likhet med Solskjær så var hovedoppgaven min på kort sikt å skape mer positiv energi i spillertroppen. Jeg kunne tillate meg kun å tenke kortsiktig på de kampene som gjenstod av sesongen, spille ball med spillerne og få dem til å forstå at «nå har dere ingen andre å skylde på enn dere selv», for det er jo dessverre ofte slik at alle peker på hovedtrener/manager når ting går dårligere enn forventet.

United-spillerne kjente det nok på samme måte da Solskjær ble ansatt. Spillerne vet om hans status og omdømme blant fansen og i klubbens ledelse. Her kommer det inn en positiv person, med en offensiv tilnærming til fotballen som ønsker at dere skal utfolde dere og ofre dere for klubben. Spillere som Pogba, Bailly, Sanchez, med flere, hadde plutselig ingen unnskyldninger lengre for ikke å gjøre alt de kunne for at laget og klubben skulle begynne å vinne fotballkamper.

TILBAKE PÅ SPORET: Manchester Uniteds stjerner begynner å finne formen igjen, en etter en. Foto: Lindsey Parnaby/AFP

I tillegg er du som ny sjef avhengig av å treffe på kampplaner, laguttak og ideene du selger inn til spillerne fra dag én. Dette, sammen med litt flyt, kan gjøre underverker på kort sikt. I Solskjær sitt tilfellet var Neil Etheridge sin keepertabbe på Rashford sitt frispark og Herrera sitt langskudd via en Cardiff-forsvarer tidlig i Solskjærs første kamp, det som skulle til for å tenne gnisten og håpet i en forvirret spillergruppe. Solskjær sitt valg da om å fortsette å angripe og tenke positivt var det motsatte av hva spillerne gjorde under Mourinho, og med en knallsterk 5-1 seier i første kampen fikk Solskjær akkurat den lille hjelpen han trengte for at jobben med å fortsette å selge inn sitt budskap skulle bli enklere. Det har nå resultert i fem strake seire og hele 16-3 i målscore.

I mitt tilfelle lå vi fem poeng over nedrykksplass med ni kamper igjen av sesongen, og skulle møte Viking borte som da lå på denne nedrykksplassen. Med tap ville vi med andre ord være kun to poeng foran dem. I likhet med Solskjær hadde jeg liten tid til å gjøre store taktiske grep, og hadde heller ikke behov for det. Vi i trenerteamet bestemte oss tidlig for at vi måtte fokusere på det å tørre, vi måtte prøve å unngå å tenke konsekvenser dersom vi tapte. Vi gjorde noen små endringer taktisk og byttet litt på laget, men i stedet for å snakke om vår situasjon så valgte vi på spillermøtet før kampen å flytte fokuset over på hvor presset Viking tross alt var. Det var de som lå på nedrykk, som ville føle misnøyen fra 14000 hjemmefans.

DEN SISTE KAMPEN: 0-3-tapet mot Fredrikstad i kvartfinalen i NM i august 2006 ble Kjetil Rekdals siste kamp som Vålerenga-trener i hans første periode. Foto: Heiko Junge/Scanpix

Det var Tom Prahl som i motsetning til meg var permanent hovedtrener, som  igjen ville oppleve usikkerhet og frustrasjon som hadde bygd seg opp gjennom sesongens dårlige resultater. Han hadde også mindre spillerom enn meg som “ny” til å gjøre endringer i lag eller spillestil, da du i motgang ofte oppfattes som vinglete og rådvill hvis du gjør store endringer i tilnærmingen i tunge perioder som permanent hovedtrener. Jeg nevnte i stad at det alltid er godt å ha litt flyt, og det er selvfølgelig ingen garanti at du vil lykkes med de endringene du gjør, men noen ganger må du gamble litt og fremstå som trygg og klar som leder for en utilpass spillergruppe.

På spillermøtet sa jeg følgende. “Viking kommer til å gå ut i hundre og spille uten frykt i første omgang. Kanskje de til og med kommer til å ta ledelsen, men vi konsentrerer oss om oss selv uansett hva resultatet måtte være. Men det som er fint, er at når de kommer ut etter pause så begynner de å tenke konsekvenser. De kommer til å sitte i den pausen å bekymre seg over hva som skjer hvis de ikke vinner. Så skulle vi være så uheldig å ligge under til pause, så kommer vi til å snu det i andre når de blir nervøse fordi vi er fryktløse. Alt presset er på Viking”. De tok ledelsen 1-0 etter 25 min, vi utlignet etter 69 min og poteten Freddy dos Santos, som vi brukte som spiss i den kampen, avgjorde kampen i det 86. spilleminutt. Så med andre ord fikk vi ikke bare en flying start fordi vi fikk med oss tre deilige poeng hjem fra Stavanger, men vi vant også på den måten som vi hadde forutsett (gamblet) på i forkant.

Det var en gave vi kunne spille på resten av sesongen og det endte med sju seire, en uavgjort og dessverre et tap mot LSK, men det gjorde ingen ting ved sesongslutt for vi endte på tredjeplass foran LSK på bedre målforskjell, selv om de lå åtte poeng foran oss før Viking-kampen.

PS! Beklager til de som mener at å feire en bronsemedalje i Eliteserien er håpløst: Vi glemte oss. Det å passere erkerival LSK på målstreken ble feiret ut i de seine nattetimer, selv om fyrverkeriet klubben hadde fikset på Ullevaal etter kampen hadde våte lunter. Målforskjellen de siste ni kampene var på 20-6, mens vi hadde 23-22 på de 17 første kampene. Etter sesongen surfet vi videre på selvtillitsbølgen og vant fire kamper og spilte to uavgjort i Royal League mot de svenske mesterne Elsfborg og AIK som ble nummer to i Allsvenskan, i tillegg til Viborg som var en av Danmarks representanter.

SURFET PÅ BØLGE: Christian Grindheim jubler etter å ha avgjort Royal League-kampen mot Elfsborg i 2006. Foto: Peter Widing, Exponera/Scanpix Sverige

Selv om det selvfølgelig er forskjell på Eliteserien og Premier League,  så vil jeg påstå at mekanismene og virkemidlene stort sett er de samme. Solskjær har jo ved flere anledninger fortalt at han sier mye av det samme til de store stjernene som han gjorde til Molde-spillerne. Så selv om det kvalitetsmessig er stor forskjell, så er det fortsatt en gjeng med enkeltindivider som skal prestere som en gruppe. Individer som er avhengig av veiledning, trygghet og omsorg for at de skal få ut sitt potensial og vinne nok fotballkamper på en måte som gir spillerne selvtillit til å takle det presset de til enhver tid er under.

Solskjær har gjort endringer i det taktiske også, ved å ha mer offensive backer, mer motsatte bevegelser blant angrepsspillerne, flytte opp flere spillere mellom forsvaret og midtbanen til motstander, mer opptatt av gjenvinningspillet høyt i banen, stoppere som tør å ta to steg frem i stedet for å rygge når United mister ballen og latt spillerne få spille på sine styrker og gjennom det oppleve mestring og bygge selvtillit. Nettopp det siste tror jeg har vært nøkkelen for Solskjær og United. Hans «man-management» har gjort spillerne trygge, og det var det mentale han raskest kunne gjøre noe med i et hektisk kampprogram.

SER SEG IKKE TILBAKE: Ole Gunnar Solskjær fotografert etter 4-1-seieren over Bournemouth i den siste kampen i 2018. Foto: Paul Ellis/AFP

Hva så med veien videre? Som nevnt er det ingenting ved resultatet og prestasjonen søndag som vil ha en avgjørende betydning når United skal gjøre opp status ved sesongslutt. Spekulasjoner om han vil bli tilbudt managerjobben på permanent basis er meningsløse på dette stadiet. Det temaet får vi ta opp igjen i april måned.

Her vil det være mye mer enn kun resultatene til Solskjær som vil bli vurdert før beslutningen blir tatt.
* Hvilke andre kandidater er tilgjengelig og vil ha jobben?
* Hvilken retning ønsker United når det kommer til spillestil?
* Hvilken type leder ønsker de at skal fronte klubben utad?

Dette er noen av de spørsmålene klubben må ta stilling til når våren kommer. Fram til det så får Solskjær nyte det å være midlertidig sjef på Old Trafford, fortsette å ta poeng gjennom en offensiv spillestil og gjennom det gjøre det så vanskelig som mulig for United-ledelsen å ikke ansette ham ved sesongslutt.

Starten har i hvert fall vært en drøm for Solskjær, spillerne og – ikke minst – fansen.

Ole Gunnar Solskjær har fått en strålende start på karrieren som manager for Manchester United. Søndag venter hans hittil vanskeligste oppgave, bortekamp mot Tottenham på Wembley.

ALT RETT: Ole Gunnar Solskjærs Manchester United har vunnet alle kamper de har spilt. Foto: Olie Scarff/AFP

Solskjærs inntreden i manesjen på Old Trafford har medført et enormt engasjement blant fotballinteresserte i hele verden, og i Norge har Solskjærs første fem kamper som United-manager naturlig nok vært nasjonale nyheter. Fem seire av fem mulige har fått superlativene til å hagle over kristiansunderen, mens andre har hevdet at Solskjær og United selvsagt skal vinne mot motstandere som Cardiff og Huddersfield.

Det er lett å si seg enig i at Solskjær har hatt – i Premier League-sammenheng – en enkel reise så langt. Videre er alle enige om at det er i kamper som søndagens oppgjør på Wembley han for alvor får testet seg. Likevel skal vi være klar over at enhver fotballkamp som manager for Manchester United krever en evne til å håndtere et enormt press og en nesten ufattelig oppmerksomhet rundt egen person. Der har Solskjær opptrådd omtrent feilfritt så langt.

Det er lett å rope høyt og hevde at det enkle programmet i starten var en gavepakke for Solskjær, men kampene skal vinnes, og måten Ole Gunnar har fått spillerne til å framstå står i sterk kontrast til virkeligheten i Mourinhos siste tid som United-manager. Et betimelig spørsmål: Ville United under Mourinho vunnet fire strake seriekamper og avansert i FA-cupen? Svaret får vi aldri, men vi kan lene oss på statistikken for å summere opp forskjellene på United under Mourinho og Solskjær denne sesongen:

På overflaten er historien så langt et Manchester United som tar langt flere poeng og scorer flere mål under Solskjær enn tilfellet var under Jose Mourinho, men tallknuserne i Opta gir oss også en pekepinn på hvorfor det har blitt slik.

Pasninger

Jose Mourinho ble ofte kritisert for statisk spill på egen halvdel. Mange pasninger virket formålsløse, og ballen ble sirkulert rundt i laget uten fremdrift. United under Solskjær har faktisk slått flere pasninger på egen halvdel enn United under Mourinho denne sesongen, men den avgjørende forskjellen finnes lenger fremme i banen. Når vi ser på antall pasninger inn på motstanders tredjedel av banen, ser vi en markant økning (132-159) per kamp etter Solskjærs inntreden. Pasninger inn på siste tredjedel er naturlig nok pasningene som setter motstander under press, og som stiller spørsmål til forsvarsspillerne. Det er disse pasningene som søker å score mål, alle andre pasninger er byggeklosser på vei mot konstruksjonen av et angrep. United vil angripe under Solskjær, og dette er en hovedgrunn til både underholdning og poeng under nordmannens ledelse.

BLANT DE SISTE BESKJEDENE: José Mourinho fotografert på sidelinjen på St. Mary’s under uavgjortkampen borte mot Southampton i starten av desember. Etter kamp ble motstandermanager Mark Hughes sparket. Under tre uker senere, var også Mourinho ferdig i sin jobb. Foto: Eddie Keogh/Reuters

Sprinter

José Mourinho ble hyppig kritisert for at laget løp for lite. Spillerne var stillestående og statiske, systemet var rigid og manglet det dynamiske elementet, plassbyttene og eksplosjonen som kjennetegner andre topplag. Det er interessant å merke seg at United under Solskjær faktisk løper mindre enn under Mourinho. Men fotball avgjøres i situasjoner som kombinerer kvalitet med hurtighet, og Solskjær har inspirert United-spillerne til å sprinte langt mer enn under Mourinho.

Økningen i sprinter per kamp er enorm (98-117) og er med på å fylle ut bildet av et angrepsvillig lag som skaper trøbbel for motstanderen. For hva er det en backfirer ønsker minst av alt? Spill nær eget mål kombinert med stor bevegelse og fart hos motstanderen. Frigjøringen av de gode kreftene i United-laget under Solskjær er derfor først og fremst en historie om spillere som spiller ballen inn der det gjør vondt hos motstanderen, samtidig som bevegelsene rundt ballfører er mange – og foregår i sprint. Slik bryter man ned et forsvar, bare spør bakre ledd i Cardiff, Huddersfield, Bournemouth og Newcastle. Disse har måttet se fjorten baklengs gå inn på Solskjærs fire kamper i serien.

Mål

Resultatet er et målsnitt på 3,5 per kamp mot 1,7 under Mourinho. Legg også merke til at Solskjærs Untited-lag har slått sin egen Expected Goals med over fire mål. Statistisk sett skulle United ha scoret under ti mål (9,86) på sine sjanser i disse kampene, men fjorten mål har det blitt. Gode spillere scorer gjerne på sjansene, samtidig som man må skyte for å score. Få vet dette bedre enn «the baby faced assasin», som har frigjort spillere som Rashford og Pogba fra Mourinhos tvangstrøye:

Man kan tenke seg de enkle beskjedene til Pogba og Rashford: Get in the box! (Pogba) + Shoot! (Rashford), har løftet to spillere til deres egentlige toppnivå på kort tid.

En annen ting Solskjær vet er at det tross alt er stor forskjell på å møte topp seks i PL kontra resten av ligaen. Mens United hittil i hans manager-periode stort sett har konsentrert seg om angrepsspill, vil Tottenham-kampen også stille krav til forsvarsspillet. Hvordan møter Solskjær Pochettino i den taktiske duellen? Nå kreves det ikke bare engasjert press-spill, men også intelligent dekking av rom og en kompakt ramme som utgangspunkt. Tottenham byr på helt andre utfordringer enn motstanderne så langt. Pochettinos kombinasjon av høye backer, overbefolket mellomrom og Harry Kane som strekker i bakrom vil sette Solskjærs taktiske vurderingsevne på hans vanskeligste prøve.

Han har gjennomført oppgavene med stil så langt. Først nå får vi se hvor god nordmannen virkelig er …

KNUST PÅ EGEN HJEMMEBANE: Tottenham vant hele 3-0 i det motsatte oppgjøret på Old Trafford i høst. Sist gang Tottenham vant begge ligakampene mot Manchester United samme sesong, var i 1989/90-sesongen. Foto: Oli Scarff/AFP

Oppturen fortsetter for Ole Gunnar Solskjær, men bak resultatet skjuler det seg en viktig lekse.

Nordmannens lærdom fra denne kampen kan være avgjørende for om han ender som permanent manager for Manchester United.

Seks seire på seks kamper. Ole Gunnar Solskjær er historisk, og har klart noe hverken Sir Alex Ferguson eller Sir Matt Busby klarte. Solskjær ga i denne kampen et tydelig svar til alle som har satt spørsmål ved hans taktiske egenskaper, men avslørte samtidig at han har noe å lære på dette nivået. For Solskjærs taktiske inngang til kampen var perfekt. På treningsleir i Dubai i uken som gikk fikk Ole Gunnar endelig anledning til å påvirke spillerne med noen taktiske retningslinjer. Uniteds førsteomgang viste ikke bare at Solskjær og hans team hadde gjort hjemmeleksene på motstander Tottenham, nordmannen la også en helt riktig strategi i denne kampen.

Tottenham under Mauricio Pochettino overbefolker mellomrommet og dominerer ofte den sentrale midtbanen. Backene til Spurs stormer opp i banen og tar posisjoner høyt oppe. Solskjærs grep i førsteomgangen var å legge om til en diamant på midten. Lingard i front, Herrera og Pogba på sidene og Matic som anker. Disse fire tok ut Spurs-midtbanen mann for mann. Rashford og Martial tok opp posisjoner høyt og bredt, bak Tottenhams backer og på siden av stopperne. Dermed klarte United å kvele Tottenhams grunnspill, og eksponere stopperne hos Spurs. 0-1 kom etter en perfekt pasning fra Pogba inn i høyre kanal, der Rashford løp seg fri fra Verthongen og avsluttet iskaldt nede i hjørnet. En United-omgang et topplag verdig.

1573

Men Pochettino reagerte i pausen, og serverte Solskjær en nødvendig lekse. For disse topp seks-kampene er ikke bare taktisk inngang, de er også dynamiske affærer med spill og motspill. Pochettino flyttet Christian Eriksen ned i quarterback-rollen, Trippier høyt høyre og Son høyt venstre. Umiddelbart fikk Spurs overtaket, og regelrett rundspilte United i andreomgangen, Pochettino gjorde alt riktig, og kan skylde på svake avslutninger i andreomgangen. Solskjær kan takke David De Gea for poengene, og avslørte samtidig at han ikke på forhånd hadde et mottrekk klart da Pochettino gjorde sitt grep.

For de drevne topp seks-managerne vet dette. Pochettino, Klopp og Guardiola vet at disse kampene gjerne avgjøres av taktiske justeringer underveis. Solskjær skaffet seg et overtak på Wembley, men Pochettino tok det tilbake. De Gea ble Uniteds redningsmann.

[sumo progid=1412768]

Dermed ble Solskjærs sjette kamp som United-manager ikke bare en enorm resultatmessig triumf, men også en verdifull leksjon i hva som kreves som manager på dette nivået. Nordmannen har alltid vært lærevillig og opptatt av utvikling, så allerede i neste toppkamp vil han stå bedre rustet til den taktiske bataljen.

Samtidig leder han en spillergruppe som vokser og vokser under hans ledelse. Anført av Paul Pogba og Marcus Rashford har Uniteds spillergruppe fått troen på at topp-fire er mulig, og gjenreisningen av Manchester United fortsetter under Solskjærs ledelse.

Stadig flere, som Paul Scholes i PL-studio, mener nordmannen bør lede United permanent også etter at vikariatet går ut til sommeren. Om han fortsetter som nå, blir han umulig å overse når jobben skal deles ut.

[sumo progid=1412755]

Selvmål på løpende bånd, David Luiz som quarterback og en unggutt som avslutta tenårene med et smell. Huddersfield tar farvel med David Wagner, Shane Long kunne endelig feire scoring og David de Gea har funnet igjen sin indre spiderman. Fotballåret 2019 leverer til gangs så langt, og her er min oppsummering av runde 22.

Takket være Mohamed Salah er Liverpool er tilbake på vinnersporet etter to strake tap. Det trengst når Manchester City igjen ser uovervinnelige ut. Selv uten Agüero fra start ble det målfest på Etihad, denne gangen med Gabriel Jesus i hovedrollen. Chelsea var også i lekent humør i sin kamp mot Newcastle. Begge målene var helt nydelige, men det er assisten fra David Luiz som blir stående igjen for meg. Fra egen banehalvdel leverte han en pasning så presis at NSB ble grønne av misunnelse. Pedro takket og bukket, og sendte ballen i en perfekt bue over keeper.

Stakkars Fulham klarte å tape mot Burnley på tross av at alle målscorerne var iført Fulhamdrakt. Det hjalp lite at André Schürrle ga dem ledelesen med en fantastisk scoring. I løpet av tre marerittminutter klarte både Joe Bryan og Denis Odoi å sette ballen i eget nett. Trøsten for de to etter tapet får være at de i det minste står sammen om det. En annen trøst, er at de fortsatt har Huddersfield bak seg. Huddersfield spilte uavgjort mot Cardiff, og står med kun 11 poeng etter 22 kamper. Det lukter nedrykk lang vei, og mandag var det takk og farvel til David Wagner. Partene skilles likevel som gode venner, og alt tyder på at det er Wagner selv som har tatt valget. Uansett vil han bli stående igjen som en av de viktigste mennene i klubbens historie. De var dømt nord og ned i fjor, men klarte likevel å unngå nedrykk. Det står enorm respekt av den jobben Wagner har gjort.

David Wagner etter den aller siste kampen med Huddersfield. (Foto: Scanpix)

På Selhurst Park scora Craig Cathcart mål for både Crystal Palace og Watford, men det var til slutt Watford som trakk det lengste strået. Etter kamp meldte Cathcart spøkefult at dette var første gang han har blitt tomålsscorer, så han var i grunn godt fornøyd. Southampton har fått en oppsving med ny trener, og slo Leicester på tross av at de måtte spille 45 minutter med én mann mindre. Du veit du har flyt når selv Shane Long scorer mål. Etter 19 seriekamper uten scoring, satt ballen endelig i nettet for iren.

Rundens høydepunkt for veldig mange var selvsagt storkampen på Wembley mellom Tottenham og Manchester United. Det ble til slutt Solskjær og co som kunne juble, selv om Tottenham hadde mer enn nok sjanser i andre omgang. David de Gea så endelig ut som seg selv igjen, og hadde en helt fantastisk kamp mellom stengene. Marcus Rashford fortsetter å blomstre under Solskjær og holder per nå Romelu Lukaku trygt plassert på benken. Det er fantastisk å se hva selvtillit og ny giv kan gjøre med en ung spiller av Rashfords kaliber. Det hadde kanskje vært naturlig å velge noe fra kampen på Wembley som rundens øyeblikk, men den kampen har allerede Brede Hangeland levert en glitrende oppsummering av. Dermed blir det ikke Marcus Rashford eller David de Gea som får æren denne gangen. I stedet blir det en 20-åring fra London.

Rundens øyeblikk

Mark Noble, Mr West Ham, feirer sammen med Declan Rice. (Foto: Scanpix)

Jeg blir aldri lei av å se unge spillere få drømmene sine oppfylt. Det er noe helt eget med spillere som er helt i starten av karrieren. Alle muligheter ligger fortsatt åpne. Noen av dem har potensialet til å bli verdensstjerner, andre kan bli klubblegender og kulthelter. De representerer millioner av barn som drømmer om å en gang få sjansen på det aller øverste nivået. De er bevisene på at det er mulig.

Ekstra spesielt er det med egenproduserte spillere. Supportere føler gjerne en helt egen tilknytning til spillere som er fostra opp i deres eget akademi. Mange har ofte en følelse av at de egenproduserte spillerne bryr seg mer om klubben. At de spiller med hjertet og forstår klubbens identitet og historie. De er en av supporterne og klubbens egne, og det er lett å føle et sterkere fellesskap med de spillerne som kommer fra eget akademi.

Declan Rice er en slik spiller. Han kom til West Ham som 14-åring, og har gått gradene i akademiet siden. I går kunne han feire 20-årsdagen sin vel vitende om at han allerede har rukket å bli en ekstremt viktig spiller for West Ham. Han har allerede spilt mer enn 50 A-lagskamper for the Hammers, men helgas kamp er nok en av de han kommer til å huske best når han en gang skal se tilbake på karrieren sin.

1693

West Ham hadde ikke slått Arsenal i en seriekamp på hjemmebane siden 2006. Arsenal har vunnet 15 av de siste 20 kampene mellom de to lagene. Da smaker det selvsagt ekstra godt når seieren endelig kommer, og det er en av ungguttene fra akademiet som blir matchvinner:

Granit Xhaka klarerer ballen, men sender den rett i beina på tidligere Arsenal-spiller Samir Nasri. Declan Rice står klar. Han lader skuddfoten, og sender en nydelig avslutning bak en måpende Bernd Leno. Foran euforiske supportere kan han endelig feire sitt aller første mål i Premier League. Mot selveste Arsenal. Du så hvor enormt mye det betydde for ham, og du så det på lagkameratene. De visste hvor viktig dette øyeblikket var. Rutinerte spillere så plutselig ut som stolte storebrødre. 

Kampen endte 1-0, og Declan Rice ble selvfølgelig kåra til kampens beste spiller. Etterpå dro han innom puben og feira med fansen. Slik skapes ekte klubbhelter.

VELKOMST I TRONSALEN: – Buenas noches – y bienvenido! Vertinnen dronning Sofia av Spania ønsker meg velkommen til gallamiddagen i  den gullglitrende  tronsalen i Palacio Rea i Madrid. . Ved hennes side  står vår egen dronning Sonja – og i bakgrunnen kongene Harald og Juan Carlos. Bak de to dronningene skimter vi tronstolene og de  store løvene i gull med jordkloder i marmor. (HJ)

På kongelig gallamiddag i Madrid!

Forleden kinne man lese i pressen at Spanias unge dronning  igjen hadde  debutert med fantastiske juveler etter kong Felipes oldemor ved en glitrende gallamiddag i Palacio Real i den spanske hovedstaden – slottet, hvor faktisk Felipe og Letizia også feiret sitt storslåtte bryllup sin tid…

I den forbindelse kom jeg på en morsom , selvopplevd historie fra en gang jeg selv var invitert som middagsgjest hos Felipes foreldre  – i det samme fantastiske slottet i sentrum av Madrid.
Også det  i grand galla.

SPISESALEN MED LAAANGT KONGEBORD : Den enorme spisesalen i Palacio Real er et fantastisk skue med sine store gobeliner, speil og gull – og med et utall enorme prismelysekroner i taket. Her dekkes det alltid et såkalt “kongebord”, der vertskapet sitter midt på de to langsidene sammen med sine hedersgjester – og de øvrige gjestene hele veien rundt bordet. Veldig vakkert og veldig sosialt – og en helt utrolig opplevelse for en norsk kongereporter våren 1995. Absolutt noe av det mest glitrende og mest grandiose jeg har opplevd. (Scanpix/ntb)

Det var våren 1995 – og Norges kongepar var på statsbesøk hos sine gode venner og kolleger i Spania, kong Juan Carlos og hans greskfødte dronning Sofia …
Og jeg var invitert som representant for norsk presse.
Sikkert fordi jeg har spansk språk og litteratur som fag fra Universitetet i Bergen – fra lenge før jeg ble kongereporter.

Men dette var visst aller første gang en helt menig journalist skulle sitte ved Kongens bord der i gården…
Så herolden som høylytt skulle introdusere meg for de to kongeparene – før jeg ble behørig presentert for dem, utropte meg like godt til  “redactor jefe” – eller sjefredaktør…

Og så håndhilste jeg høytidelig – og bukket det beste og dypeste  jeg kunne for de fire majestetene etter tur.

PÅ MIN SIDE: Verten kong Juan Carlos satt på min side av bordet sammen dronning Sonja, som var i sin flotteste hvite gallakjole og sine utsøkte smaragder for anledningen – og over brystet bar hun sin fornemme spanske orden. (Scanpix/ntb)

Etter presentasjonen i tronsalen toget vi alle videre til den utrolig vakre spisesalen i palasset, der vi  inntok våre plasser ved et enormt såkalt “kongebord”, der det sitter gjester mot hverandre rundt hele bordet.

Selv var jeg plassert midt mellom to hyggelige spansktalende damer – en ambassadørfrue og en politikerfrue – på samme side av bordet som kong Juan Carlos og dronning Sonja.

Og  skrått overfor meg på den andre siden av bordet satt kong Harald flankert av dronning Sofia og hennes svigerinne, spanskekongens eldste søster, prinsesse Pilar.

VERTINNE OG HEDERSGJEST: Kong Harald satt på motsatt side av bordet for meg – sammen med aftenens vertinne, dronning Sofia, som til ære for sine venner, bar sitt største og mest praktfulle diamantdiadem – et hodesmykke som i dag disponeres av hennes svigerdatter. Legg for øvrig merke til hvordan blomsterdekorasjonene matcher dronning Sofias utsøkte perlebroderte aftenkjole i fargene. . (Scanpix/ntb)

Mens en  hel hær av livrrékledde  kelnere bar inn første rett – og skjenket vin i krystallglassene med bred gullkant, kikket jeg storøyd på bestikket i rent gull ved hver kuvert…

Forretten besto av to enorme,  saftige asparges – som ble båret inn på små sølvtallerkener…

 Jeg begynte straks å spise på den ene aspargesen  – med gullbestikket som lå ytterst på hver side av min kuvert.
Men det var slett  ikke  så lett på det glatte underlaget…

I GRAND GALLA ANNO 1995: – Jeg var jo på spanskekongens slott og i kjole og hvitt – så jeg våget rett og slett ikke å spise med fingrene, sier TV2s kongehusekspert Kjell Arne Totland.

Da bøyde ambassadørfruen ved min side seg mot meg og sa  på spansk:
” Vårens første asparges – den må De gjerne spise med fingrene.
Det gjør vi alle her…”

Hvorpå hun tok en av sine egne  aspargeser elegant mellom fingrene – mens hun spriket med lillefingeren – og tok seg en liten smakebit…

Men jeg våget altså ikke…
Jeg kunne jo ikke sitte i kjole og hvitt på kongeslottet i  Madrid og spise med fingrene! tenkte jeg himmelfallen.

Jeg fortsatte derfor å spise med mitt antikke bestikk i gull..

Men da jeg kikket skrått over bordet, så jeg at både dronning Sofia og prinsesse Pilar smilende bøyde seg mot kong Harald og lattermildt hvisket ham noe i øret.

Hvorpå Hans Majestet løftet sin ene asparges med tommel og pekefinger  – og førte den til munnen..

Så slik gikk det altså til at jeg spiste med gullbestikk , mens Kongen faktisk spiste med fingrene!

ABDISERTE I 2014: – Jeg møtte kong Juan Carlos og dronning Sofia en rekke ganger etter middagen i Madrid  i 1995 – også her hjemme, sier TV2s kongehusekspert Kjell Arne Totland. – – – Men etter at kong Juan Carlos i 2014 abdiserte til fordel for sønnen Felipe, har jeg selv  ikke møtt dem. Men de var begge i Norge til kongepartets store 80-årsfeiring i mai 2017. (tv2)

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til meg på mail                        kjt@tv2.no

Følg meg også på twitter                @tv2KjellArne

Der legger jeg hver dag ut bilder og korte tekster om  både norske og utenlandske kongelige. – samt lenker til egne og andres artikler.

Arséne Wenger satt tjue år som manager for Arsenal Football Club. Mot slutten av hans karriere i Nord-London var de fleste enige om at Arsenal trengte en ny start.

Inn kom spanjolen Unai Emery, og både spillere og fans samlet seg bak den nye sjefen. Etter en halv sesong som sjef står prosjektet til Emery og vipper mellom suksess og fiasko. Kampen mot Chelsea på lørdag fremstår avgjørende i så måte.

TØFF OPPGAVE: Unai Emery overtok ansvaret etter Arséne Wenger i fjor sommer. Her fotografert under Champions League-møtet mellom PSG og Arsenal høsten 2016. Foto: Franck Fife/AFP

Oppgaven Unai Emery tok på seg sommeren 2018 kan på ingen måte undervurderes. Å ta over en toppklubb i Premier League etter to tiår med stabilitet og titler må være tett opp mot den vanskeligste oppgaven for en manager, bare spør Sir Alex Fergusons etterfølgere i Manchester United.

Emery fikk to oppgaver av Arsenal-styret: Skape en ny og fremtidsrettet identitet i Arsenal-laget, og sørge for at klubben kommer i topp fire, som gir spill i Champions League neste sesong. For å klare det siste måtte han klare det første, men hvilken identitet har dette mannskapet til Emery?

Tross en tung start denne sesongen (to tap for City og Chelsea), kom etterhvert Arsenal i seiersgir. Utover høsten spilte laget tidvis glitrende fotball, og 4-2-seieren over erkerival Tottenham var et naturlig høydepunkt så langt.

På sitt beste er Arsenal en fryd å oppleve. Emerys kongstanke er et lag som dominerer kampene. Hurtig spill i lengderetningen, taktisk fleksibilitet og mot til å spille seg fri bakfra. Når det virker, er det fotball på sitt aller beste. Bevegelsen, kreativiteten og tempoet går opp i en høyere enhet.

Men Emery har også nok av problemer:

Skader

Nær sagt som vanlig har Arsenal kommet til et punkt der sentrale spillere er ute av spill i lengre perioder. Særlig har dette gått ut over forsvarsleddet, der Arsenal har måttet stille med altfor mange ulike konstellasjoner. Resultatet av dette er 32 baklengsmål etter 22 kamper, ti flere enn nærmeste konkurrent i topp fire (Tottenham, 22). Det er i ferd med å feste seg et inntrykk i Premier League av at Arsenal er «soft» i bakre ledd, noe både Southampton, West Ham og ikke minst Liverpool har demonstrert den siste tiden. Emerys høyrisiko-spill bakfra er i sannhet høyt spill, for når det virker er det glimrende, men forsvaret er og blir en akilles-hæl for Arsenal. Savnet av en sjef i forsvaret er skrikende. Hverken Mustafi, Holding, Sokratis eller Koscielny ser ut til å være lederen og samlingspunktet Emery trenger. Da hjelper det heller ikke at Petr Cech, keeperlegenden som har naturlig autoritet i garderoben, har annonsert at han legger opp til sommeren.

FOR SÅRBARE: Verken Laurent Koscielny eller Sokratis Papastathopoulos har klart å holde Arsenal-forsvaret. Her i duell med Tottenhams Harry Kane under kvartfinaletapet i ligacupen på Emirates i desember. Foto: Ben Stansall/AFP

Tilfellet Özil

Mezut Özil signerte ny langtidskontrakt i fjor, og tjener i følge rapportene 300.000 pund i uka, en enorm lønn sammenlignet med resten av troppen. Etter den dramatiske exiten fra det tyske landslaget sist sommer har Özil slitt med å finne et stabilt toppnivå under Emery. Mange småskader – eller er det småskader? – og faktum er at Arsenals store stjerne fremstår som et usikkert kort for Emery. En slik situasjon er gift i en garderobe, bare spør Aaron Ramsey, som har måttet vike i direkte konkurranse om samme posisjon som Özil, og som etter alle solemerker er på vei til Juventus.

SKUFFET: Mesut Özil depper under oppgjøret mot Brighton på Boxing Day. Tyskeren ble byttet ut ved pause i 1-1-kampen, og har ikke vært på banen for Arsenal siden. Foto: John Sibley/Reuters

Balansen i laget

Kan Emery stole på laget sitt? Det virker åpenbart at Aubameyang, Lacazette og Özil ikke kan spille samtidig. Emerys tre beste offensive spillere bidrar så lite defensivt at manageren må foreta en vurdering av motstanderen før han velger sitt mannskap. Dersom motstanderen har kraft og kvalitet til å legge press på forsvarsrekken, har Emery ikke råd til for mange gratispassasjerer i angrepsleddet.

Moralen i laget

De siste ukene har vi sett eksempler på at Arsenal har kastet inn håndkleet. Fadesen på Anfield var en pinlig affære, en kamp der Arsenals spillere virket motløse og uten evne til i det minste å stå opp i den fysiske bataljen. Enda mer urovekkende var forrige helgs tap mot London-rival West Ham. Hvor var desperasjonen og raseriet i sluttminuttene på stillingen 0-1? Hvem signaliserte med kroppsspråk og kommunikasjon at dette var uakseptabelt?

Must-win mot Chelsea

Chelsea ankommer Emirates lørdag kveld med et seks poengs forsprang på Arsenal. Emery har uttalt følgende:

«In terms of getting into the Champions League and finishing in the top four, which is our main objective, it is true that we are not there right now.
At Arsenal, it’s maybe the first time I feel that I have the support to build up from the bottom in order to get where we want to be.»

Om Emery har full støtte ovenfra i prosessen med å gjenreise Arsenal er det selvsagt helt riktig av klubbens eiere, men fotballens mekanismer er langt utenfor også deres kontroll. Både garderoben og tribunen på Emirates trenger jevnlige bevis på at prosjekt Emery beveger seg i riktig retning. I dette perspektivet fremstår London-duellen mot Chelsea som en helt avgjørende kamp. Tap for Chelsea betyr en luke på ni poeng opp til topp fire, en avstand som i realiteten er for stor til å ta igjen. Seier gir kontakt og tro på Champions League neste sesong.

Unai Emery har et vanvittig engasjement for denne jobben. Lørdag 18.30 er det større enn noensinne.

MØTES IGJEN: Maurizio Sarri tok innersvingen på Unai Emery på Stamford Bridge i andre serierunde. Lørdag skal de i aksjonmot hverandre  på ny. Foto: Tim Ireland/AP

18. februar år 2000 reiste Manchester City på besøk til Huddersfield. Begge lagene spilte da på nivå to i England, og kampen endte 1-1. Det ble siste gang de to klubbene møttes på Englands nest øverste nivå. Huddersfield rykka ned året etter og brukte ti år på å komme seg tilbake til Championship. Manchester City på sin side er knapt til å kjenne igjen. Siden den vinterdagen i Huddersfield har de lyseblå fra Manchester etablert seg som en av de virkelige stormaktene i europeisk fotball. De spiller blendende fotball og ser tidvis uovervinnelige ut. Men hva er egentlig prisen for suksess?

Siden Sheikh Mansour og gjengen tok over klubben i 2008, har ingen fotballag i Europa brukt mer penger enn Manchester City. CIES Football Observatory slo i sommer fast at troppen til Manchester City er den dyreste fotballtroppen noensinne. Totalt har troppen kostet nesten en milliard euro. Ingen eier har brukt mer penger på en engelsk klubb enn Sheikh Mansour. Huddersfield satte ny overgangsrekord i sommer da de kjøpte Terence Kongolo for 20 millioner euro. Til sammenligning kostet Riyad Mahrez nesten 70 millioner euro. I løpet av fjorårets sesong brukte Huddersfield totalt 55 millioner euro på nye spillere. Manchester City punga ut over 300 millioner euro. Da Aymeric Laporte kom inn dørene på Etihad i januar, kosta han alene mer enn hele handlelista til Huddersfield. Selv om de to lagene igjen spiller i samme liga, er det økonomiske gapet så enormt at det knapt er mulig å fatte.

Manchester City er selvsagt ikke alene om å bruke enorme summer på å kjøpe seg suksess. De fleste storklubber gjør det. Selv om klubbenes ungdomsakademier fortsatt produserer glitrende talenter, har det blitt for dyrt å ikke være med på kjøpefesten. Fotball er ferskvare, og de færreste har tid og tålmodighet til å vente et par år på det neste trofeet. Når rivalene forsterker, må man selv også åpne lommeboka.

Storkjøpet Mahrez har startet 10 seriekamper siden han kom til Manchester City i sommer. (Foto: Scanpix)

Likevel må vi snakke om pengebruken i Manchester. Jeg er selvsagt like imponert over det Pep Guardiola og spillerne hans får til ute på banen som alle andre. Når City virkelig er i form, er det en nytelse å se dem spille fotball. Å se kunstnere som David Silva, Kevin De Bruyne og Bernardo Silva i aksjon er et privilegium. Men selv om fotballen er blendende, må noen være den kjipe vaktmesteren som påpeker at noen betaler prisen for denne fantastiske fotballen.

I høst kom det omfattende anklager om at Manchester City ikke har fulgt reglene. Det er de garantert ikke alene om, men det er heller ingen unnskyldning. Gjennom avsløringene som kom via Football Leaks kunne vi lese om hvordan Sheikh Mansour og co med viten og vilje skal ha brutt reglene for Financial Fair Play (FFP). Vi kunne lese om hvordan Manchester Citys eiere har triksa og miksa på bakrommet, solgt tjenester til seg selv for å pynte på regnskapsbøkene og fått hjelp av Infantino for å slippe unna med mildest mulig straff. Uansett hvor vakre scoringer de skaper og hvor mange andre som har skittent mel i posen, er det ikke greit.

Man kan si mye om Financial Fair Play. Det er ikke et system som fungerer optimalt. Det kan virke blodig urettferdig for enkelte klubber. Det beskytter de etablerte storklubbene og gjør det vanskelig for nye eiere som vil satse på en mindre klubb. Likevel er det nå en gang det regelverket vi har i dag, og det er et regelverk alle har et ansvar for å følge.

Når klubber bryter dette regelverket, skaffer de seg en urettmessig konkurransefordel. Andre klubber har måttet selge sine beste spillere eller latt være å kjøpe de forsterkningene de trenger fordi de har slitt med å oppfylle FFP-reglene. Et godt eksempel er Roma. Ifølge klubben selv var det FFP som gjorde at de måtte selge Mohamed Salah til Liverpool. Og ikke bare måtte de selge Salah, de måtte få inn pengene før 30. juni. Tidspresset Roma slet med bidro garantert til at prisene ble langt lavere enn den hadde blitt hvis de kunnet venta til slutten av overgangsvinduet. Roma fulgte reglene, og konsekvensen ble at de både mista en spiller i verdensklasse, og sannsynligvis tapte enormt mye penger.

Sheikh Mansour vinker fra tribunen. Broren Sheikh Khalifa styrer Abu Dhabi og Emiratene med jernhånd. (Foto. Scanpix)

Det er ikke bare kreativ bokføring og bevisste regelbrudd som er problematisk når det gjelder Manchester City og flere andre europeiske storklubber. Det store spørsmålet er hvem som egentlig betaler for fotballfesten. I en labyrint av skatteparadis, datterselskaper og skyggeeiere er det ofte så godt som umulig å følge pengestrømmene i fotballen. Abu Dhabi har i likhet med andre stater i gulfen en styrtrik kongefamilie som nyter fruktene av andres arbeid. Olje er selvsagt en sentral del av pengestrømmen, men vi må aldri glemme at dette også er sted der underbetalte arbeidsinnvandrere gjør mesteparten av jobben. Amnesty slår fast at arbeidsinnvandrerne utsettes for misbruk og grov utnyttelse. Samtidig vet vi at menneskerettighetene brytes jevnlig både i Abu Dhabi og de andre arabiske emiratene. Det er en utbredt oppfatning at flere av gulfstatene prøver å bruke fotballen til å hvitvaske egne regimer og skaffe seg innflytelse og makt. 

Dette er ikke et forsøk på å undergrave den jobben Manchester City gjør ute på banen. Alle timene Pep Guardiola bruker på å tenke ut de perfekte bevegelsene mot hver enkelt motstander. Det er ikke et forsøk på å frata supporterne den stoltheten de føler når de ser spillerne de elsker utfolde seg i all sin genialitet. Gudene skal vite at de har måttet tåle mye tyn og ydmykelse opp gjennom årene, mens de røde byrivalene har høsta trofeer og ære. Likevel er det lov å ha to tanker i hodet samtidig.

I dag kommer jeg helt sikkert til å la meg imponere av Manchester Citys fantastiske spillere. De jakter i hælene på Liverpool, og møter et Huddersfield-lag som akkurat har mista David Wagner. Det er topp mot bunn på alle måter. Kanskje kan Huddersfield igjen klare det umulige, og stikke kjepper i hjulene på Peps velsmurte fotballmaskineri. Kanskje blir det en reprise av høstens kamp, da Manchester City vant hele 6-1. Men uansett hva Manchester City utretter ute på banen, må vi fortsette å stille de vanskelige spørsmålene:

Hvor kommer pengene fra? Følges reglene? Hvem trekker i trådene og hvilke motiver har de? 

Sarri kjefter, Rashford sprudler og Nuno Espírito Santo feirer på seg rødt kort. Det drar seg til i toppen, selv om Liverpool fortsatt holder Manchester City bak seg. I Tottenham er det mannefall, men en unggutt fra klubbens egne rekker redder dagen i stjernenes fravær. Runde 23 er historie, og her er noen av mine høydepunkter fra helgas kamper:

Manchester United fortsetter på vinnersporet, og tok sin sjette strake seier i Premier League. Marcus Rashford ser endelig ut som den spilleren supporterne drømte om da han slo gjennom som tenåring. Fem mål på seks kamper under Solskjær er i seg selv imponerende, men det er ikke bare tallene i målprotokollen som får mange til å heve øyenbrynene. Det er måten målene kommer på. 21-åringen spiller med en guts og selvtillit som er inspirerende å følge. Han er i den berømte flytsonen, der alt han tar i blir til gull. Scoringa mot Brighton tok pusten fra meg. En lekker liten finte, fulgt av en helt vanvittig avslutning. Et øyeblikks magi. Vi ser en spiller med fantastiske kvaliteter, som endelig får utfolde seg. Det blir vanvittig spennende å se Rashfords videre utvikling. 

I Chelsea-garderoben er stemninga langt dårligere. Oppgjørene mellom Arsenal og Chelsea er alltid intense. Lacazette sendte vertene i ledelsen med en nydelig avslutning, og Arsenal-veteran Koscielny fikk æren av å fastsette resultatet til 2-0. Etter kampen var Sarri beinhard med sine egne spillere. Han sa rett ut at han var ekstremt sint, og at Chelsea tapte kampen på grunn av det mentale. Sarri mente Arsenal ville det mer, kjempa hardere. Det er forsåvidt ikke første gang en trener i Premier League trekker frem manglende vilje og attitude etter et tap. Men Sarri tok det enda et skritt videre. Ifølge italieneren har han en spillergruppe som er ekstremt vanskelig å motivere. Videre sa han at spillerne som gruppe generelt ikke har kampviljen som trengs. Det er harde ord.

Jeg er utrolig spent på hvordan spillerne kommer til å respondere på denne tiraden. Det er naturlig å se for seg hvordan vi alle hadde reagert om det var Mourinho som kom med en lignende kraftsalve etter et tap. Jeg har sansen for trenere som snakker rett fra levra i stedet for å lire av seg de vanlige standardfrasene. Likevel gjelder det å finne balansegangen. Det var helt tydelig at Sarri hadde et sterkt behov for å komme med en klar beskjed til spillerne sine. Om han får den reaksjonen han ønsker seg, er umulig å spå. Helgas tap gjør at Arsenal og Manchester United bare er tre poeng bak. Kampen om Champions League-plassene drar seg til, og ingen av storlagene har råd til å miste fokus.

Lenger ned på tabellen var helgas dramatiske høydepunkt kampen mellom Wolverhampton og Leicester. Sju scoringer, hattrick, sjølmål, seiersmål på overtid og en utvist trener. Denne kampen hadde alt. Diogo Jota ble den store helten, med sitt aller første hattrick i Premier League. Han var Wolverhamptons toppscorer i Championship i fjor, men har slitt med å leve opp til forventningene i år. Denne helga fikk han endelig lønn for strevet, og sikret seieren snaut tre minutter på overtid. Nuno Espírito Santo klarte ikke å holde seg på benken, og stormet ut på banen for å feire med spillerne sine. Feiringa førte til at treneren fikk rødt kort, men det tok han med knusende ro.

Rundens øyeblikk

[sumo progid=1414483]

Tottenham var det eneste laget som ikke kjøpte spillere i sommer. Samtidig kom mange av de sentrale spillerne seint hjem fra VM. Med fullt kjør i både Premier League, cuper og Champions League var det bare et spørsmål om tid før skadene ville komme. Og når man først er i gang, er det jo gjerne sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Heung-Min Son har vært i strålende form i det siste, men har reist til Asia på landslagsoppdrag. Harry Kane pådro seg en skade i forrige ukes tap mot Manchester United, og ser ut til å ikke kunne spille igjen før en gang i mars. I tillegg måtte Pochettino også klare seg uten Sissoko, Wanyama og Lucas Moura.

Harry Kane er mer enn bare toppscorer og måltyv for Tottenham. Han er et ikon, så godt som umulig å erstatte. Supporternes favoritt, og den medspillerne alltid ser etter. Han spiller stort sett absolutt alt så lenge han er skadefri. Vi visste alle at det kom til å bli tøft for Llorente å skulle fylle fotballskoene til Kane mot Fulham. Han har ikke akkurat vært noen dundrende suksess i Tottenham, og fikk den verst tenkelige starten da han satte ballen i eget mål allerede etter et drøyt kvarter. Dele Alli brakte balanse i regnskapet med en av sine klassiske headinger, men måtte så av med skade. Det så ut til å bli et mareritt av en kamp for Pochettino. En alvorlig skade på Dele Alli og to tapte poeng mot bunnlaget Fulham kunne ha blitt helt skjebnesvangert for Tottenhams sesong.

Så kom redningen. Harry Kane var ikke tilgjengelig, men Harry Winks var definitivt på plass. Han er en ekte Spurs-gutt med et enormt potensiale. Forrige sesong ble ødelagt av skade, men i det siste har han fått mye tillit av Pochettino. Harry Winks har selv stått på tribunen som supporter, og drømt om å en gang få spille for Tottenham. Han var på sin første Spurs-kamp som seksåring, og ble en del av klubbens akademi da han var åtte år gammel.  Selv om mange supportere har store forventninger til Winks, er det ikke akkurat målteften han er mest kjent for. Før helga hadde han ett eneste mål for Tottenham, og det kom i 2016. På søndag fikk han endelig avgjøre en kamp for sin elskede klubb.

De tre poengene i går er Winks’ fortjeneste. Det er han som starter det avgjørende angrepet, når han vinner ballen på Tottenhams egen banehalvdel. Tre minutter på overtid har 22-åringen fortsatt krefter igjen. Han tar det lange løpet inn i boksen. Innlegget fra George Nkoudou er nydelig, og ingen klarer å stoppe Harry Winks. Han sender ballen i nettet sekunder før kampen er over. Etter kampen fikk han sin velfortjente hyllest av Pochettino. Argentineren påpekte at fotball av og til handler om å beholde troen uansett hva som skjer, og at Harry Winks beholdt troen på at en seier var mulig helt til siste slutt. I slående kontrast til Sarris utskjellinger, er det nettopp mentaliteten Winks nå hylles for. I en periode der Tottenham må klare seg uten flere av sine viktigste spillere, kan de tre poengene mot Fulham bli helt avgjørende.

Se mitt flotte arvesmykke!

I anledning prinsesse Ingrid Alexandras 15-årsdag mandag  har Slottet lagt ut en serie nye bilder av bursdagsbarnet…
Og på et par av dem  bærer den unge arveprinsessen stolt et stort diamanthjerte med en rød rubin rundt halsen – hengende i et kort kjede av ørsmå naturperler.

Det vakre smykket var en gave til Ingrid Alexandra fra farmor Sonja til dåpen i 2004  – sammen med to sett øresmykker. Ett i diamanter og ett i ørsmå perler.
Hjertet med rubin bar Sonja selv i mange år på 1970 og 80-tallet.
I samme kjede av små naturperler, som barnebarnet nå bruker.

Og siden dåpen i 2004 har faktisk mamma Mette-Marit lånt datterens vakre smykke en rekke ganger.
På ulike kjeder  – og gjerne sammen med andre glitrende anheng, slik hun gjerne gjør,  

Første gang Ingrid Alexandra selv tok smykket i bruk, var da hun i juni 2010 var stolt brudepike for sin gudmor kronprinsesse Victoria av Sverige ved det storslåtte bryllupet i Stockholm.

Men den gang hadde prinsessen ennå ikke fått hull i ørene – så de glitrende øresmykkene fikk fortsatt vente i smykkeskrinet på jenteværelset på Skaugum i et par år…

De små øresmykkene i briljanter og perler var spesialbestilt og nylaget til den lille prinsessen i 2004.
Og etter at Ingrid Alexandra for noen år siden fikk laget hull i ørene, har hun brukt begge settene flittig – både til hverdag og fest.

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til meg på mail                            kjt@tv2.no

Følg meg også på twitter                    @tv2KjellArne

NB Klokken 1730 mandag kommer jeg i Underholdningsnyhetene på Nyhetskanalen for å snakke om prinsessen og hennes 15-årsdag